Hebdige studie ” Subculture the meaning of style “

Dick Hebdige skrev i 1979 en meget interessant bok om subkulturer. Boken anbefales alle med interesse for enten Punk, Rasta, musikk, kunst, mote og/eller subkultur.

Hebdiges studie av subkulturer er var basert på subkulturene teddyboys punks og reggae/rastas.

Punk og teddyboys-bevegelsen oppsto i hvite ungdomsmiljøer mens reggae kulturen oppsto i ungdomsmiljøer med sorte ungdom som hovedsakelig hadde sin bakgrunn fra innvandrerfamilier fra de vestindiske øyer. Reggaekulturen oppsto som en tenkt flukt tilbake til Afrika for svarte ungdom som hadde forstått hvor lave odds de hadde for å lykkes og for å bli akseptert i det britiske samfunnet. Storbritannia hadde ikke gitt det det hadde lovt. Og reggae subkulturen skulle ifølge Hebdige vise at man mentalt sett hadde flyttet ut. Foreldregenerasjonen til dem reggaekulturen hadde oppstått blant, den første bølgen med sorte immigranter i Storbritannia hadde gjort sitt beste for å assimileres. De hadde kledd seg og opptrådt som briter for å få jobb. Men arbeidsledighet, relativ fattigdom og lav sosial status hadde fått de unge til å føle at de opptro på en scene utenfor samfunnet. De startet derfor og kle seg med et “ naturlig afrikansk image” Rastafletter eller afrosveiser ble populære innenfor subkulturen, i tillegg til fargerike klær og andre attributter. Disse spektakulære uttrykkene ble observert av hvite arbeiderklasseungdom som selv ville skape sine egne subkulturelle alternativ. Slik oppsto blant annet Punkkulturen.

Ungdommen som assosierte seg med punk skilte seg ut fra det konforme samfunnet blant annet med sine bisarre klesstiler. De brukte store oppkuttede flagg på jakkene, sikkerhetsnåler i ørene og til og med søppelposer som til klær. Om denne kreative måten og benytte noe som egentlig er ment for noe annet bruker Hebdige uttrykket bricolage. Punkernes måte og drive bricolage på sammenligner han med dadaismens antikunst og surrealismen. Men punkkulturen gikk lenger enn til og bare å sjokkere med garderoben de brukte. Deres ureglementerte anti-dansing hadde ingen tidligere sett. Musikken de hørte på var disharmonisk og bandene hadde navn som Sex pistols, the Unwanted og the Worst, og sanger som “Belsen was a Gas”, og “If you dont want to fuck with me fuck off”. Hebdige siterer den franske sosialantropologen Levis-Straus berømte setning. “Things to whiten your mothers hair with.” For å beskrive punkstilen. Slik var også den uavhengige punk-pressen. Magasiner som Sniffing glue produserte billige blader med små opplag som inneholdt intervjuer, anmeldelser og artikler fulle av skrivefeil og banneord.

Alt står i stil.
Hebdige bruker uttrykket homologi, som kommer fra Paul Willis studier av Hippier og motorsykkelgutters sammenheng mellom livsstil og verdier fra 1978. Synet på subkulturer som lovløse samfunn er ikke riktige da det stort sett finnes strenge interne strukturelle regler innenfor en subkultur, som gir mening til den subkulturelle tilværelsen. Et eksempel på dette er sammenhengen mellom hippiekulturens verdisystem “Tune in, turn on drop out”, og deres bruk av hallusigene stoffer og psykedelisk rock og helhetlige livstil. På samme måte var det en tydelig homologisk sammenheng mellom utrykkene for Punk. Oppkuttede klær, piggete hår, amfetamin, oppkast og den frenetiske musikken sto i stil med hverandre. Punkerne brukte klær som tilsvarte banneord, og de bannet mens de kledde seg.

Sikkerhetsnålene og søppelstilen sier Hebdige på en side kunne sees på som tegn på fattigdom. Men den gikk mye lenger enn det og parodierte fattigdommen. Samtidig ble den en måte å parodiere kapitalismen. Hebdige mener man går for langt hvis man skal gjøre semiotisk analyse av punkens symboler. Punken kan si hva den mener uten nødvendigvis og mene hva den sier. Et eksempel på dette er Punkkulturens bruk av hakekorset. Denne formen for bricolage betydde ikke at punkerne hadde sympati med høyreekstreme partier. Snarere var de tvert imot imot de høyreekstreme. Så spørsmålet om hvorfor de da bruker symbolet lar seg nok best svare slik en punker fra Time Out (17-23 Desember 1977) svarer: “Punks like to be hated”

Hebdige spør det unngåelige spørsmålet. Ok, det er kultur (subkultur). Men er det kunst? Subkultur er ikke kulturelt på den måten at det vil være adekvat og kalle uttrykkene kunst av høy rang skriver han så. Isteden sammenligner han de med kommunikasjonssystemer og kultur i en viere forstand. Videre skriver han at subkulturelle stiler kan klassifiseres som kunst innenfor en partikulær kontekst. Men ikke innenfor tradisjonell kunst. (Hebdige, 1979) Heller mener han de kan sees på som appropriasjoner “tyverier” og transformasjoner. Dessuten sier han at “Cut ups” og collager aldri egentlig kan forandre ting bare omorganisere de.

Når Hebdige skriver om subkultur bruker han ofte det Engelske ordet “noise” som kan oversettes til ordene bråk, larm, spetakkel, støy(tritrans.net). Dette gjør han for å understreke de subkulturelle stilenes forsøk på og utfordre den gjeldene stilen og ideologien i samfunnet. Da studien ble publisert i 1979 var subkulturer fortsatt et relativt nytt fenomen. Og det at store grupper mennesker fant sin identitet i grupper som sto utenfor det konforme samfunnet og viste det så tydelig gjennom bruk av en spektakulær stil var fortsatt et relativt uvanlig fenomen. Derfor er studien særlig god lesning når det kommer til å lære om oppkomsten til de spesifikke eksemplene på subkulturer han bruker. Flere av dem har i dag har en naturlig plass i samfunnet, mens andre mer eller mindre har dødd ut eller har lite relevans på den internasjonale og på den norske scenen. Som musikkinteressert var det for meg svært interessant å lære mer om starten på punk og reggaekulturen siden begge disse retningene er stiler jeg har et forhold til.

Men det mest interessante Hebdige pekte på i boken var likevel forholdet mellom stil, livsstil og smak (homologier). Og bruken av gamle ting gitt nye funksjoner (bricolage). Når det gjelder det første syns jeg det er klare paralleller til Bourdieus begrep, doksa innenfor et felt.
Når man leser det Hebdige skriver om bricolage er det interessant å se hvordan han i 1979 kunne peke så spesifikt på fenomenet uten å forstå hvor viktig dette skulle vise seg å bli. Ikke en gang Hebdige som gjorde et så helhjertet forsøk på å forstå subkulturene kunne noen gang forutsett hvilken enorm betydning disse skulle få på verden. Måten han skriver om de på fokuserer mye på hvordan de står i opposisjon til samfunnet men hen glemte kanskje litt at disse kulturene også er en del av samfunnet, og at deltagerne innenfor en subkultur også er deltagere av samfunnet i helhet. Noe som gjør at disse igjen vil påvirke samfunnet. Når Hebdige konstaterte at subkultur var kultur, men ikke kunst, kom han derfor til å ta meget feil. Nan Goldins mesterverk the ballad of sexual dependency som ble påbegynt i nettopp 1979 skulle et tiår senere være et av verkene som nettopp definerte dette og som preget samtidskunsten på nittitallet. Verket er utstilt på de største museene verden over. På samme måte som hun gjorde sin Subkultur til kunst gjorde Larry Clark og flere andre sine om til anerkjent kunst.
Også når Hebdige skriver at ikke Bricolage kan være kunst tok han veldig feil. Tvert imot er bricolage blitt et av de mest rådende utrykkene på den postmoderne kunstscenen. Richard Princes idealiserte cowboyserie avfotografert av sigarettreklamer ble påbegynt i 1980 og er et av den moderne kunsthistories viktigste verker. Den har til og med fått fast plass på Oslos eget Astrup-Fearnley museum for moderne kunst. På dagens kunstscene har kanskje de to største , Jeff Koons og Damian Hirst, bygget sine karrierer fullt og helt dog på svært ulike måter på å appropriere kopiere og undersøke hva som skjer med et objekt om du tar det ut av sin egentlige kontekst og presenterer det på nytt på en ny måte. Men dette er og en tradisjon som går helt tilbake til Marcel Duchamps berømte fontene fra 1917. Dermed vil jeg konkludere med det Hebdige poengterer flere ganger i boken. Nemlig at det er tydelige paralleller mellom bricolage og dadaismen og mellom punk og dadaismen.

Advertisements
This entry was posted in Musikk kunst og design. and tagged , , , , , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s