Kan globaliseringen endre forståelsen av medborgerskap?



Begrepet globalisering forstår jeg som et ord som setter lys på den prosessen som startet allerede første halvdel av 1900 tallet men som virkelig startet å akselerere etter den kalde krigen. Varer og tjenester samt forflyttelse av mennesker og informasjon går i større og større grad på tvers av landegrenser. Fordi mennesker varer og kapital kan forflyttes verden over på svært kort tid sies det også at tid og rom krymper.

Allikevel kan det synes som om det er større begrensninger i hva globaliseringen har å tilby forskjellige deler av verden. En ny-marxistisk tankegang peker på at utnyttingen av mennesker i fattige land til vinning for det globale nord fortsetter med full styrke. Vi ser matvareprisene gå opp i Sør samtidig som viktige matvarer som mais (i Sør-Amerika) og casava (i Afrika) flere steder forsvinner fra markedet for å brukes i produksjon av biodrivstoff til det stadig økende markedet i USA og vesten.

Antiglobalsiter og altiglobalister verden over peker på kneblende handelsrestriksjoner som påføres land i Sør av IMF og verdensbanken som i stedet for å bygge opp økonomien og føre til utvikling heller holder disse landene nede og forhindrer utvikling. I flere eksempler er land i sør tvunget til å eksportere billige råvarer til nord og kjøpe dyre varer tilbake mens de betjener lån så store at de umulig kan betale de og samtidig bringe velferd til befolkningen. Man kan slik diskutere om globalisering i det hele tatt er et dekkende begrep for en tilsynelatende (for noen) enveis prosess. Det er i alle fall sikkert at verden ikke er like globalisert for alle. Den polske sosiologen Zigmund Bauman peker på ytterligere noen av de tvetydighetene vi støter på i møtet med globaliseringen “ For beboerne af den anden verden bliver murene højere… Immigrasjonskontroll, oppholdsregler… nulltoleransepolitikk… Dette setter han som motsetning til mennesket på toppen, den rike delen av verden som kan leve som turister velkomne over alt.

Begrepet medborgerskap har å gjøre med menneskers aktive deltagelse i et samfunn samt juridiske plikter og rettigheter som følger med et statsborgerskap eller lovlig oppholdstillatelse.

Før var medborgere i et samfunn en relativ homogen gruppe som hadde felles kulturell bagasje, samt det samme statsborgerskapet. Globaliseringen har endret denne forståelsen av medborgerskapet. Dette utfordrer basis for velferdsstaten. Dette gjøres rede for i forskningsprosjektet “Innvandringens velferdspolitiske konsekvenser” av Grete Brochmann og Anniken Hagelund Institutt for samfunnsforskning, Oslo Nordisk kunnskapsstatus 2005.

Velferdspolitiske konsekvenser

Innvandringens velferdspolitiske konsekvenser er en innsamling av informasjon og forskning på innvandring og integrasjon i Norden, hovedsakelig med fokus på deltagelse i arbeidslivet eller heller manglende deltakelse. Rapporten ble publisert i 2005 men er like aktuell i dag, statistisk sentralbyrås tall viser at arbeidsledigheten blant ikke vestlige innvandrere gikk opp fra 6,6 prosent i november 2009 til 7,1 prosent i november 2010 (http://www.ssb.no/innvarbl/) og senest 06.02.11 kunne vi lese at fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann Per-Willy Amundsen foreslår velferdskutt og lavere lønn til innvandrere som et integreringstiltak i det norske arbeidslivet (http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7495572).

Per-Willy T. Amundsen (Foto: Stian Lysberg Solum/SCANPIX)

Den skandinaviske velferdsmodellen er bygd på prinsipper om likhet og likeverd for alle medborgere. Som følge av menneskerettighetshensyn er også fundamentale rettigheter og blitt gitt borgere med andre statsborgerskap. Innbyggere uten nordisk statsborgerskap og ikke vestlige innvandrere er relativt nye grupper medborgere som ikke ville vært fanget opp av T..H. Marshalls klassiske definisjon av medborgerskap men som med følge av globaliseringen i dag er en voksene gruppe borgere. Slik har globaliseringen ført til at man må endre forståelsen av medborgerskapet. Medborgerskap-begrepet samler den dualistiske rollen mennesket har eller bør ha som borger i staten med juridiske plikter og rettigheter. Og som borger av samfunnet med de sosiale dimensjonene det legger til grunn for.

Siden det er flere og flere mennesker som bor i land der de ikke har opparbeidet seg de politiske rettighetene som følger med et statsborgerskap, men som allikevel har de sosiale rettighetene og pliktene, siden dette følger med lovlig oppholdstillatelse har man i engelsk faglitteratur startet å bruke ordet denizens. Dette betegner et sosialt og sivilt medborgerskap (cityzenship). På norsk kan uttrykket oversettes med delborgerskap, et medborgerskap uten fulle statsborgerrettigheter og plikter. Men med fulle sosiale og sivile rettigheter. Det er blant annet blitt en oppgave for velferdsstaten å sørge for at alle som kan bidrar, men også at mennesker som faller utenfor og skal motta det de har behov for.

Dessverre viser det seg at integrasjon i arbeidslivet ikke har lykkes i den grad som ville vært ønskelig og at en kvantitativt større del av innvandrerne må motta sosial støtte enn i befolkningen ellers. Sysselsettingsraten blant ikke-vestlige innvandrere i Danmark var i 2002 46,3 prosent ifølge Brochmann og Hagelund 2005. I Norge var den i 2004 57,5 prosent (http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/200604/10/tab-2006-10-10-01.htm) også et godt stykke under de uten innvandringsbakgrunn (76,3 prosent) Prosjektet Innvandringens velferdspolitiske konsekvenser tar i likhet med Fremskrittspartiet opp dilemmaet om hvorvidt velferdsordninger som arbeidsledighetstrygd og kontantstøtte virker mot innvandrere fordi de gjør det lettere å la være å jobbe. Samtidig drøfter rapporten fordeler og ulemper med å frata innvandrere de samme rettigheter som befolkningen ellers har, for og slik “jage” de ut i arbeidslivet. Det kan være gode grunner til å hevde at offentlige støtteordninger kan føre til økt lediggang. Innvandrere har ofte lavere betalte jobber i “Innvandringens velferdspolitiske konsekvenser” hevdes det at 35 prosent av de intervjuete innvandrerne (inkludert etterkommere) i en dansk undersøkelse forventer mindre enn 500 kroner ekstra per måned ved å være i arbeid sammenliknet med dagpenger som fulltidsledige. Dette kan absolutt ha en effekt på arbeidslysten, også når man og tenker på at de lavest lønnede jobbene ofte ikke er de mest interessante. På samme måte har kontantstøtten uten tvil gjort det lettere for innvandrerkvinner å holde seg hjemme med barnet. I stedet for å sende barna i barnehage (en velkjent integreringsarena) og selv jobbe.

Det er derfor tre handlingsalternativer for å øke arbeidslysten. Enten kan man forandre velferdsstaten slik at ingen lenger vil motta arbeidsledighetstrygd o.l fra staten. Noe som ville være en overgang til et mer “amerikansk” samfunn. Eller man kan fortsette å følge de rettledende prinsippene for den nordiske velferdsstaten og isteden prøve ut andre tiltak for å få innvandrere ut i arbeid. Ellers kan man gjøre som Fremskrittspartiet foreslår og kutte i velferdsordninger kun for innvandrere og på den måten tvinge de ut i arbeid.

Denne diskusjonen har slik jeg ser det to sider. For det første er den rent praktiske, hvordan få så mange innvandrere som mulig inn i arbeid. Mens den andre er av etisk karakter. Hvilke prinsipper skal velferdsstaten styres etter, og hva er rettferdig? Rettferdighet kan være muligheten til å behandle folk forskjellig etter hva de trenger og hva de kan yte. De fleste er f.eks. i dag enig i at de rike burde betale mer skatt enn minstepensjonister.

Men ved og kutte innvandreres rettigheter. Og praktisere forskjellige rettigheter for denizens og cityzens, vil vi ikke da oppnå en helt annerledes forståelse av medborgerskap. Vi vil da oppnå et gradert medborgerskap der det vil bli differensiert mellom fullverdige medborger eller mindreverdig medborger, med den stigmatiseringen og de føringene det innebærer. Er vi ikke da på vei mot et samfunn lignende det vi kan lese om i George Orwells Animal Farm, der det sies at ”All animals are equal, but some animals are more equal than others” Hvis vi har lært noe av historien mener jeg vi burde unngå denne formen for medborgerskap så lenge vi kan. Samfunn med forskjellige grader av medborgerrettigheter er tidligere blitt praktisert både i USA og i Sør Afrika og er ikke veien å gå.

Som “Innvandringens velferdspolitiske konsekvenser” er inne på kan man ikke snakke om innvandrere som en gruppe i samfunnet. Skal en arbeidsinnvandrer fra USA stille i samme gruppe som en flyktning fra Somalia. Eller skal han ha flere rettigheter som følge av at han har en etnisitet som statistisk sett er lettere og integrere i samfunnet.

Et annet spørsmål som reiser seg er hvor høye forventninger vi kan ha til at førstegenerasjonsinnvandrere skal makte å komme inn i et presset norsk arbeidsmarked. SSBs tabell fra 2004 viser at det er under 19 prosent forskjell på sysselsettingsgraden til førstegenerasjons innvandrere (57,5%) og de uten innvandringsbakgrunn (76,3) (http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/200604/10/tab-2006-10-10-01.html). (Det er samtidig verdt og merke seg fra den tabellen at når det gjelder andregenerasjons innvandrere er tallet 81 prosent, og dermed vesentlig høyere enn både deres foreldregenerasjon og nordmenn flest.) Det er som forventet at det kan ta tid til å komme seg inn i arbeidslivet når man kommer til en ny kultur. Det blir derfor velferdssamfunnets ansvar å legge til rette for at dette blir så enkelt som mulig. Men dette bør gjøres med basis i de samme etiske retningslinjer som velferdsstaten er bygd opp på, nemlig likhet og likeverd.

Andre tiltak bør heller settes til verks for å øke sysselsettingsgraden. For eksempel kan man ved å innvilge arbeidstillatelser raskere, få innvandrere raskere ut i jobb Slik det er nå må innvandrere vente i ni til fjorten måneder før de får innvilget visum og arbeidstillatelse ved familiegjenforening. Slikt virker demoraliserende og hindrer integrering. Mennesker som bor i Norge og ønsker å bidra i samfunnet må bli sett på som fullverdige medborgere uansett statsborgerskap, identitet eller sosial klasse. Dette medborgerskapet må innebære de samme rettigheter og plikter som medborgere forøvrig.

Kilder:

Brochmann, Grete. (2002), Statsborgerskap medborgerskap og tilhørighet, Sand i maskineriet. Makt og demokrati i det flerkulturelle Norge. Gyldendal akademisk, Oslo

Brochmann, Grete og Anniken Hagelund (2005), Innvandringens velferdspolitiske konsekvenser : nordisk kunnskapsstatus København: Nordisk Ministerråd

Ove Korsgaard, Lakshmi Sigurdson, Keld Skovmand.(2008), Medborgerskap. – Et nytt dannelsesideal? 2. opplag Rpf-Religionspædagogisk Forlag, Fredriksberg

Kalsnes Øyvind, Austvik Ole Gunnar, Sørlie Heidrun Røhr,(2010) Internasjonale relasjoner, En akkurat passe introduksjon. Cappelen Damm AS.

Statistisk sentralbyrå :

http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/200604/10/tab-2006-10-10-01.html 8.2.2011

http://www.ssb.no/innvarbl/ 8.2.2011

Internettkilder for øvrig:

http://www.udi.no/Oversiktsider/Saksbehandlingstider-/Saksbehandlingstider-for-familieinnvandring/ 9.3.2011

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7495572

Advertisements
Gallery | This entry was posted in Innvandring, samfunn politikk and tagged , , , , , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s