Ulike modeller for statsborgerskap. Inkluderings og segregeringspotensial i det norske samfunn.

Medias fremstilling av debatten er ofte overfladisk og tabloid. Jeg vil her prøve å gå i dybden på debatten om tilgjengeligheten rundt statsborgerskap, og drøfte hvilke potensialer ulike former for statsborgerskapslovgivning har og har hatt på inkludering/segregering i samfunnet.

Statsborgerskap er den statusen som gir fulle juridiske og sosiale rettigheter og plikter. Statsborgerskapet blir gitt til de som er født av norske foreldre. Innvandrere kan og søke og norsk statsborgerskap. Da må den som søker på dette som hovedregel har vært i Norge i minst syv år.

For noen innvandrergrupper vil et norsk statsborgerskap bety mer enn for andre. Som følge av Schengen-samarbeidet vil et norsk statsborgerskap ha relativt lite å si for EU-borgere i forhold til for noen fra for eksempel Somalia. Personer med amerikansk eller japansk statsborgerskap vil heller ikke ha samme behovet for statsborgerskapet som andre. For somaliere og irakere vil et norsk statsborgerskap bety at de er sikret og få bli i Norge. Samtidig vil det gjøre reising ellers i verden lettere. Et norsk pass vil og garantere at man får komme tilbake til Norge etter besøk i opprinnelsesland, og det vil gjøre det å reise til land som USA og England (som er utenfor schengen) mye lettere. Man blir spart for lange og ofte dyre visumsøknads-prosesser fordi man med norsk pass kan reise relativt uhindret over hele verden. Sosiologen Zigmund Bauman setter ord på fordelene med et statsborgerskap fra det globale nord slik : “ For beboerne av den første verden – den stadig mer kosmopolitiske, ekstraterritorielle verden…Er statsgrensene utvisket eller opphevet…For beboerne av den andre delen av verden blir murene høyere… Immigrasjonskontroll, oppholdsregler… nulltoleransepolitikk…Skiller dem fra deres drømmer… Joseph H. Carens har skrevet følgende: “Statsborgerskap i vestlige liberale demokratier er den moderne ekvivalenten til føydale privilegier – en arvet status som sterkt forbedrer ens livssjanser.

Inkludering og segregering.
Inkludering er forsøket på å skape deltakelse og fellesskap i samfunnet på tvers av minoritetsgrupper og majoritetsbefolkningen. De fleste er enig i at det er ønskelig at innvandrere og andre minoritetsgrupper deltar i samfunnet på ulike arenaer som jobb, skole og organisasjonsliv på lik linje med majoritetsbefolkningen. Og det er et demokratisk ønske at de som bor i et samfunn skal engasjere seg i de politiske prosessene som styrer samfunnet. Dette bygger blant annet på en antagelse av at slik deltagelse skaper en følelse av identitet og tilhørighet og at det skaper relasjoner som igjen fører til økt integrering og god samfunnsutvikling.

Segregering er på mange måter det motsatte av integrering. Segregering fører til at befolkningsgruppene eksisterer i hver sine sfærer og har minimal kontakt med hverandre. Historisk sett har segregering vært praktisert flere steder med overlegg men uten suksess, Sør Afrikas apartheidregime er et eksempel på dette, det samme kan sies om deler av USA pre-civil rights movement. En radikal form for multikulturalisme kan også sørge for segregering i form av en separatisme-lignende tilstand, der miljøer opptrer fullstendig segregert fra samfunnet. Dette kan og være en utfordring for myndighetene.

Ulike former for statsborgerskap.

Statsborgerskapstanken går tilbake til en romantisk tanke om at hvert folk hadde sitt territorium, hvor de utgjorde en nasjon. Freden i Westphalen i 1648 var et viktig skritt i retning nasjonalstater. For første gang ble det da inngått en avtale om at stater kun hadde bestemmelsesmakt over sitt eget territorium og ikke kunne gripe inn i andre staters indre anliggender. Men det var likevel var det ikke før på 1800-tallet at tanken om nasjonalstaten virkelig begynte og blomstre. Det er en vanlig oppfatning å spore den nasjonalromantiske tanken tilbake til teologen og filosofen Gottfried Herder.

Ideen om nasjonalstaten hang og sammen med ideer fra den amerikanske revolusjon i 1776 og den franske revolusjon i 1789. Idealer om at staten tilhørte folket, og at dette var koblet opp mot etnisitet og identitet var grunnleggende. To hovedmodeller for statsborgerskap står igjen fra tiden etter dette er den franske modellen ius soli. Og den tyske modellen ius sanguinis, som kom med arven etter Bismarcks samling av Tyskland rundt 1870.

Ius soli
Den franske modellen ius soli eller territorialprinsippet legger opp til at man får statsborgerskap i det landet man er født, i tillegg åpner det for at man kan bli statsborger etter å ha bodd i landet etter en tid såkalt ius domicile. Modellen tar utgangspunkt i at staten bør legge opp til en sterk grad av naturalisering for innvandrere som bor innenfor grensene til territorialstaten. Et slikt syn vil legge til rette for at innvandrere kan og bør oppnå statsborgerstatus. Fordi den bygger på normative idealer om at alle er like og bør oppfattes likt. En slik normativ universalisme vil hevde at alle bør ha de samme rettigheter. Modellen bygger på den opprinnelige tanke at du kan bli fransk hvis du bor innenfor frankrikes grenser. Men dette innebærer at du samtidig må “oppføre deg fransk.” Selv om det ikke er noe krav til assimilasjon er det sterke strukturelle føringer som legger til rette for og fører til assimilasjon. Dette har vi nylig sett i praksis i vårens omstridte “burkasak”. Kvinner med muslimsk bakgrunn er forbudt å bruke de tradisjonelle plaggene burqa og niqab i Frankrike. Den franske staten er bygget på sekularisme som grunnide og det argumenteres for at disse plaggene bryter med denne tradisjonen fordi de representerer en religiøs symbolikk. Religiøse symboler er uønsket i offentligheten, fordi det religiøse ifølge den franske ideen kun skal tilhøre den private sfæren. Kvinner sombryter denne loven og allikevel ikler seg disse plaggene vil dømmes til bot og kurs i fransk medborgerskap. Dette er bare siste ledd i en rekke lignende bestemmelser. I 1994 ble startet arbeidet med å forby hijab i skolen. Denne regelen ble innført i 2004.

Ius sanguinis.
Den andre klassiske modellen for statsborgerskap er den tyske ius sanguinis blods og nedarvingsprinsippet. Her legges det til grunn at innenfor en nasjonalstat skal alle statsborgere ha samme nasjonalitet. Og denne nasjonaliteten er kun etnisk nedarvbar. Derfor blir statsborgerskap gitt til de som har foreldre og forfedre med denne bakgrunnen. Andre kan få tilgang til riket, men da som gjester.

Dette kommer tydelig fram i det tyske ordet gastarbeider. Ordet beskriver en utenlandsk arbeider som en gjest, en som forventes og dra tilbake der han kom fra når jobben er gjort. I gjengjeld er det ikke noe press på at innvandrere skal assimileres. Det regnes faktisk med at de ikke skal assimileres. Dermed blir det paradoksalt nok lettere å beholde sin opprinnelige kultur når statsborgerskapet bygger på ius sanguinis enn når det bygges på jus soli eller jus domicile. Ius sanguinis bygget opprinnelig på en tanke om at en rase tilhørte et eget kulturelt fellesskap. Rasebegrepet er i dag for lengst forkastet som 1800-talls fiksjon etter at forskning har vist at det er en maksimal variasjon på fire prosent mellom genene til mennesker, og at disse få prosentene kun gjør seg utslag i fysisk utseende men ikke har noe og si for mentale og kulturelle disposisjoner. I dag brukes heller et essensialistisk syn på nasjonal kultur til å argumentere for en slik modell. Et slikt syn vil hevde at en nasjons kulturelle og historiske opphav preger de som innehar denne nasjonaliteten/etnisiteten.
Selv om det langt ifra går an å kalle Tyskland i dag for postetnisk, praktiserer man ikke konsekvent jus sanguinis lenger. Det er nå mulig å få tysk statsborgerskap etter 8 år hvis andre krav er oppfylt. Det er allikevel mulig å se tydelig bruk av denne modellen andre steder i verden. De relativt store tyske minoritetene i sør-amerikanske land som Argentina, Paraguay og Peru vil i stor grad fortsatt i dag identifisere seg som tyske etter flere generasjoner på et annet kontinent. I Israel benyttes også en form for ius sanguinis, der alle som kan bevise jødisk opphav på morssiden kan få Israelsk statsborgerskap.

Multikulturell modell.

Særlig Canada har praktisert en multikulturell modell. Modellen gir tilgang til statsborgerskap men åpner samtidig for at individene får praktisere sin egen kultur. De praktiserer derfor en liberal inkluderingspolitikk, uten at det forventes at de “canadiseres”. Tanken bak multikulturalismen er at samfunnet har godt av et kulturelt mangfold der forskjellige kulturer og tradisjoner kan utfylle hverandre. Denne modellen bygger og på den grunnantagelse at det eksisterer et sterkt bånd mellom anerkjennelse og identitet. Og at grupper og individer kan lide stort hvis de ikke blir anerkjent for dem de er. At de vil få en redusert følelse av væren. Multikulturalismen hevder slik at og ikke anerkjenne noens gruppetilhørighet er en form for undertrykking. Alle burde derfor anerkjennes for deres individuelle identitet.

En radikal form for multikulturalisme vil gå så langt at den hevder forskjellige grupper med rette kan kreve forskjellige rettigheter. I Canada har blant annet forskjellige urbefolkningsgrupper sine egne lover. Blant andre Will Kymlicka har argumentert for at og grupper som av forskjellige grunner stiller med ulemper i et samfunn bør få mer støtte og ressurser eller rettigheter enn andre for og sikre sin eksistens.

Praksis for rett til statsborgerskap i multikulturelle Canada er tre år. Fire år tidligere enn vanlig praksis i Norge. I Canada har man praktisert et positivt syn på immigrasjon og kulturelt mangfold. Dette har vært sett på som grunnleggende i naturaliseringsprosessen.

Den relasjonelle modellen.

Knut Kjeldstali foreslår en ny modell som like mye er en modell for medborgerskap som for statsborgerskap som han kaller den relasjonelle modellen. Dette er en modell som og stemmer godt over ens med flere andres ledende akademikeres teorier. Han kaller dette den relasjonelle modellen. Modellen bygger på en antagelse om at det er i de relasjonene som oppstår mellom mennesker at identiteten og selvet oppstår. Hele livet definerer vi vår identitet i dialog med det de rundt oss vil se i oss (Charles Taylor).

Kjeldstaliens modell legger vekt på at man bør tillate så mye som mulig for å tilfredsstille de forskjellige kulturene i et samfunn, men ikke så mye at det bryter mot fellesskap og likeartetheten. Minoritetene skal beskyttes mot overgrep fra storsamfunnet, men individene innenfor minoritetene må også beskyttes fra overgrep og indre tvang internt i minoritetsgruppene. Det grunnleggende i en relasjonell modell blir at den fokuserer på at man ikke ønsker oppdelte samfunn med ulike grupper som lever adskilt fra hverandre. Man ønsker heller ikke at samfunnet skal tvinge minoriteter til assimilasjon. Man ønsker et samfunn med grupper som er integrert i hverandre. Dette kan bety at storsamfunnet kan måtte tolerere hijaber og bønnetider. Modellen representerer et prosessuelt kultursyn som argumenterer for at minoritetskultur og majoritetskultur dialogisk kan inkluderes i hverandres livsverdener.

Det åpnes dermed mer opp for binnestrekskategorier som Norsk-Amerikansk, Tyrkisk-Norsk osv. Noe som i tilfelle bør påvirke den norske lovgivningen i dag, i forhold til doble statsborgerskap. Dette er fordi doble statsborgerskap bedre reflekterer den virkeligheten mange mennesker lever i. Det kan være vanskelig å si ifra seg sitt gamle statsborgerskap, og hvis dette hindrer muligheten til å engasjere seg i politikk og samfunn i Norge er dette et problem for både individene og samfunnet.

Statsborgerskap og Norsk tilhørighet.

At flyktninger ønsker å slå seg ned i Norge er ikke et nytt fenomen. Allerede i 1250 tillot kong Håkon Håkonsen en gruppe bjarmer på flukt å slå seg ned i Malangen. Men Norge har vært et land i periferien med relativt lav økonomi og et ugjestmildt klima. I nyere tid helt fram til 1960 tallet var det derfor langt flere nordmenn som emigrerte enn utlendinger som kom til Norge.

Noen innvandrergrupper kom allikevel til Norge, og mottok forskjellig behandling. På 1500-tallet kom romani eller taterne til Norge. Det er ikke enighet om hvor de kom fra. Teolog og sosialantropolog Eilert Sundt som forsket på denne gruppen allerede på 1800 tallet skrev at: “Fantefolket var en blanding av to grupper eller stammer. En gruppe storvandrere som han kalte tatere og en annen gruppe småvandrere som han kalte skøyere eller meltravere.” Sundt mente storvandrerne var etterkommere av sigøynere, eller rom-folket. Andre forskere mener dette er feil og sier taterne ikke har noe slektskap til rom-folket. Det kan se ut som om romani-folket hadde en plass som leverandør av varer og tjenester til bondesamfunnet frem til den industrielle revolusjon virkelig hadde satt fart på industrisamfunnet. Da ble de sett på som et problem man måtte få bukt på. Noe som førte til at man i tilfeller gikk så langt at man tok ifra dem deres barn og også steriliserte kvinner.

På1600-tallet slo nærmere 1700 finner seg ned i grensetraktene mellom Norge og Sverige. Disse skulle få navnet skogfinner fordi de livnærte seg med skog og jordbruk i dette skogsområdet.  Senere, på 17 og 1800 tallet kom kvenene og slo seg ned i nordlige deler av landet. Disse var og opprinnelig fra Finland og fra finsktalende deler av Sverige. I tillegg kom det en god del høyt utdannede og spesialister fra Danmark og Nord-Tyskland for å jobbe i Norge. Disse ble i stor grad tatt opp i samfunnets høyeste lag. Fordi de var hentet hit ble de raskt inkludert i samfunnet. På 1800 tallet kom og jøder og rom. Disse skulle ikke få det like lett som innvandrerne fra Danmark og Tyskland.

Etter 1814 ble diskusjonen om hvem som kunne klassifiseres som norsk i Norge tydelig. Man skulle bestemme hvem som kunne være medlemmer av den norske staten. Det var da to forskjellige oppfatninger om hvem dette skulle gjelde. Den ene bygget på Ius sanguinis og hevdet at en måtte være født norsk og ha norske forfedre Denne modellen la vekt på det historiske, og kulturelle og språklige fellesskapet. Den andre oppfattingen lå nærmere den vi kjenner fra den historiske statsborgerskapsmodellen ius soli, som vektla at man kunne bli norsk ved å tilslutte seg nasjonen og det politiske fellesskapet selv om man var kommet i nyere tid.

Man bygde først en statsborgerskapsmodell basert på ius soli. De som bodde innenfor riket var statsborgere. Også de som kom flyttende kunne få denne statusen dette var grunnideen som vant frem, men med modifikasjoner. Når man utarbeidet grunnloven ble resultatet nærmere bestemt en slags mellomting mellom disse modellene. Den hadde et forbehold om at jøder og jesuitter ikke skulle ha adgang til riket. Også munkeordener ble forbudt. I tillegg sørget konventikkelplakaten for at katolikker ikke fikk danne menigheter i landet. Når man drøfter den norske statens modell for statsborgerskap i et historisk perspektiv kan det allikevel være riktig se på den norske modellen for statsborgerskap første halvdel av 1800 tallet som en moderat multikulturell stat. Der både samer og kvener og skogfinner fikk beholde sitt språk og kultur, til tross for kristen misjonsvirksomhet blant samene.

Men forandringer kom på 1850-tallet med økt nasjonal bevissthet og tanker om nasjonsbygging. Selv om konventikkelplakaten ble fjernet og jødene ble tillatt adgang på denne tiden, vokste det frem en streng assimileringspolitikk. Samene ble utfra kultur-evolusjonære teorier og etnosentrisk rasetenkning utsatt for en vond fornorskingspolitikk. Kvenene skulle også bli offer for denne politikken da de og ble sett på som en fare for riket. Man mente de var russere i forkledning og snakket om den russiske og den finske fare. Finland var blitt innlemmet i Russland og folk stilte spørsmålstegn ved hvor lojaliteten til kvenene lå. Utover andre halvdel av 1800-tallet ble kategoriseringen av kvenene stadig viktigere. Betegnelsen innvandrer ble brukt som stigma for å legitimere fornorskingspolitikken. Det var en utbrett oppfatning om at hvis de ikke ville ta imot det norske kunne de reise tilbake dit de kom fra, evt. kunne de dra til Amerika. Fattige finner og svensker ble under samme tidsperiode utvist av landet.

I 1888 vedtok stortinget den første ordentlige loven om statsborgerskap. Denne var hovedsakelig bygget på prinsippet bak jus sanguinis. I tillegg ble det bestemt at man ikke skulle tillate doble statsborgerskap. Teorier om kulturnasjoner og raseideer hadde stadig større oppslutning. Og man gikk nærmest ut i fra at nasjonalitet var biologisk gitt. Denne troen på rase og biologi fortsatte frem til tiden rundt andre verdenskrig. Derfor ble ius sanguinis videreført i den nye statsborgerskapsloven som ble innført i 1924. Loven åpnet allikevel for at man kunne naturaliseres og søke om statsborgerskap hvis man oppfylte visse idealiserte kjennetegn på at man var norsk. Det ble hevdet at det tok forskjellig antall år og bli norsk for ulike grupper. Mens norsk-amerikanere, svensker og dansker kunne oppnå statsborgerskap på mellom fem til syv år. Måtte handelsjødene fra randstatene og Polen vente i 20 år. Dette skrev justisdepartementet i 1935.

I senere tid har statsborgerskapsloven blitt revidert både i 1950 og 2005. Det er fortsatt det samme prinsippet som gjelder, men det er blitt lettere og oppnå statsborgerskap for utlendinger som kommer tilflyttende. Man trenger ikke lenger å bevise at man har blitt norsk på bakgrunn av idealer som at man er sunn, arbeidsom, ryddig, økonomisk selvhjulpen, bofast, lojal, patriotisk og protestantisk kristen som man måtte i 1924. I dag må man ha bodd syv av de ti siste årene i Norge. Ha gjennomført 300 timer norskopplæring eller ha bevist gode norsk eller samiskkunnskaper. Man kan ikke være straffedømt elle ha vært tvungen til psykisk helsevern/omsorg. (www.udi.no 3.6.2011) I tillegg må man si fra seg sitt gamle statsborgerskap. Hvis man ikke gjør dette siste blir det norske statsborgerskapet tilbakekalt.

Forbudet om doble statsborgerskap bygger på en antagelse om at statsborgerskap binder individet til landet. Og at det å ha to statsborgerskap kan skape lojalitetskonflikt. Ved og kun få ha et statsborgerskap tror man individene vil være mer bunnet til dette ene landet. Man deler skjebne med det landet man har statsborgerskap i (Kjeldstadli)

Men mange syns det er vanskelig å si ifra seg sitt gamle statsborgerskap. Og hvis slik vegring hindrer deltagelse i det norske samfunnet så er dette ikke et ønskelig resultat av en slik politikk. Sverige, Frankrike og 19 andre europeiske stater tillater doble statsborgerskap. Migrant integration policy index (MIPEX) utarbeidet av British council og Migration policy group ranker 31 lands evne til å integrere innvandrere på grunnlag av åtte kategorier som de mener er av avgjørende betydning for å lykkes med dette arbeidet. Norge ligger jevnt over halvveis på indeksen, men skårer godt under gjennomsnittet på kategorien access to nationality, som følge av at vi ikke tillater doble statsborgerskap. Jeg mener det kan være lurt å se på denne regelen på nytt både fordi dette uten tvil kan hindre et stort spekter av innbyggerne i landet del i medborgerskapet. Men og fordi dette vil føre til skjev representasjon av nye statsborgere i forhold til faktisk innvandring. SSBs tall viser at det er en klar overrepresentasjon av innvandrere med opprinnelig statsborgerskap fra land der et statsborgerskap ikke åpner noen dører som søker norsk statsborgersakap(http://www.ssb.no/statsborger/fig-2011-05-26-01.html 4.6.2011). Det er vel og bra at disse søker norsk statsborgerskap, men når man ser på hvem som innvandrer til Norge så tyder dette på at en stor gruppe vegrer.(http://www.ssb.no/emner/02/sa_innvand/sa119/kap2.pdf 4.6.2011). Dette kan selvfølgelig settes i sammenheng med teorier om utvannet statsborgerskap. Schengen-samarbeidet har gjort at det ikke oppleves som viktig å ha norsk statsborgerskap for innbyggere med europeisk pass. Men dette vil fortsatt holde de utenfor viktige politiske prosesser.

Selv om det har eksistert innvandrede minoriteter i Norge langt tilbake i tid er Norge et relativt nytt innvandrerland. Vi har historisk sett hatt høye krav for hvem som kunne oppnå statsborgerskap. Norge har aldri hatt en helt klar linje der man konsekvent har fulgt noen av modellene, men vi har praktisert trekk ved alle modellene. Jus sanguinis har vært den grunnleggende modellen godt og vell de siste 100 årene. Men det har hele tiden vært åpnet for naturalisering og at innflyttere kan få norsk statsborgerskap. Først ved høy grad av assimilering så med større grad av frihet til å velge sin egen kultur. Allikevel er ikke Norge mer multikulturalistisk enn at landet ble listet som svakt multikulturastisk av Kymlicka og Banting i 2006. Vi skårer og bare litt over middels på MIPEX-indeksen. Og under middels på tilgjengelighet for statsborgerskap på samme indeks. Det er ikke noe reelt eller ønsket alternativ og fullt ut praktisere noen av modellene for statsborgerskap da de alle har fordeler og ulemper.

Sosiologer som Kjeldstali, Taylor og Baumann mener det er relevant og se på det faktum at menneskers identitet blir til igjennom deres relasjoner. De vil hevde at kultur og identitet er noe som blir til i dialog med andre. Jeg synes den beninske poeten Barnabé Laye har satt ord på et slikt syn på en svært god måte: “What is culture, after all, if not a series of acts of communication” Et slikt syn jeg er tilbøyelig til å slutte meg til og jeg tror det kan være en viktig innfallsvinkel i utformingen av statsborgerskapsloven.

Det må være om å gjøre å bruke en modell for statsborgerskap som sørger for at individer som lever i Norge får så stor mulighet som mulig til å delta i samfunnet. Statsborgerskap gir bekreftelse om at man tilhører et fellesskap. På det grunnlag er ius soli en god modell. Men assimilasjonsdelen av denne er nok ikke å ettertrakte. Det må være mulighet for å beholde sin egen kultur samtidig så lenge den ikke direkte skader andre (eks. omskjæring av kvinner). Allikevel er ikke den multikulturelle modellen ønskelig i den grad den skaper for stor segregasjon i form av adskilte miljøer, samfunn i samfunnet. For at man skal kommunisere sammen må man møtes på de samme arenaene i samfunnet. Selvfølgelig må det være begrensninger på hvem for og ikke si hvor mange som kan få norsk statsborgerskap. Men når mennesker er kommet for å bli i Norge må vi sørge for inkluderende tiltak. Tildeling av statsborgerskap kan et godt middel for å øke inkluderingen. Både fordi det gir en følelse av at man er blitt godtatt, og fordi det åpner for full deltagelse i demokratiske prosesser.

Kilder:

Kjeldstali, Knut (2008) Sammensatte samfunn, innvandring og inkludering. Pax forlag, Oslo.

Baumann, Gerd (1999) The multicultural riddle, rethinking national, ethnic, and religious identities. Routledge, New York.

Taylor, Charles (1994) Multiculturalism. Princeton university press, Princeton, New Jersey,

Brochmann, Grete i Frønes, Ivar og Kjølsrød Lise (2010) Det norske samfunn 6. utgave. Gyldendal norsk forlag, Oslo

Brochmann, Grete (2002) Sand i maskineriet: makt og demokrati i det flerkulturelle Norge  Gyldendal Akademisk, Oslo

Lund, Anne Bonnevie og Moen, Bente Bolme (2010) Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge. Tapir Akademisk forlag, Trondheim.

Ove Korsgaard, Lakshmi Sigurdson, Keld Skovmand.(2008), Medborgerskap. – Et nytt dannelsesideal? 2. opplag Rpf-Religionspædagogisk Forlag, Fredriksberg

 

Internettresurser:

http://www.udi.no/Sentrale-tema/Statsborgerskap/Hvem-kan-bli-norsk-statsborger-ved-soknad/                                                                                           1.6.2011

http://www.ssb.no/emner/02/sa_innvand/sa119/kap2.pdf     4.6.2011

http://www.ssb.no/statsborger/fig-2011-05-26-01.html                       4.6.2011

http://www.mipex.eu/norway                                                       4.6.2011

Advertisements
This entry was posted in Forskning, Innvandring, samfunn politikk and tagged , , , , , , , , , , , , , , . Bookmark the permalink.

One Response to Ulike modeller for statsborgerskap. Inkluderings og segregeringspotensial i det norske samfunn.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s