Kritikk av den rene fornuft.

Det er vanlig å anse Kritikk av den rene fornuft som det viktigste verket Kant noen gang skrev. På tross av en ustabilitet i terminologien som gjør at boken blir vanskelig og lese og noen ganger uklar å tyde (Dette innebefatter at han gang på gang bruker de samme uttrykkene i helt forskjellige sammenhenger og ofte med motstridene betydning). Teoriene han her presenterer er og de han tok utgangspunkt i i sitt videre arbeid.

http://tattooedphilosopher.files.wordpress.com/2010/07/kant.jpg

Immanuel Kant

Immanuel Kant ble født og levde nesten hele sitt liv i byen Køningsberg nordøst i det daværende Preussen. Som professor ved universitetet der var han kjent for sine glimrende forelesninger. Det sies at han en gang holdt en så levende forelesning om arkitekturen i London at en engelskmann blant tilhørerne skal ha reist seg og spurt Kant hvor lenge han hadde bodd der. Men Kant som med unntak av et opphold som privatlærer hos en adelig familie levde hele sitt liv i byen Køningsberg, og var aldri ute av Preussen.

Kant levde på slutten opplysningstiden. Vitenskapens fremskritt hadde for alvor gjort sitt inntog. Kopernicus hadde endret det geosentriske verdensbilde til å bli heliosentrisk. Kepler hadde påvist at planetene beveger seg i ellipser og ikke i perfekte sirkler. Galilei hadde ”tatt fra jorden dens særstilling”. Og Newton hadde påpekt treghetsloven og gravitasjonskraftens innvirkning på jorden og universet. Disse og andre oppdagelser som ble gjort endret folks tillit til det gamle aristoteliske verdensbilde og ga grobunn til en mekanisk naturoppfating. Tidens vitenskapelige fremskritt hadde og ført til en voldsom fremtidsoptimisme over hele Europa. Siden vitenskapen allerede hadde gitt svar på så mange spørsmål, hadde man fått troen på at det så å si var mulig regne seg frem til svaret på alle livets gåter.

Som en følge av optimismen som rådet hadde Frankrikes store opplysningsfilosofer som Voltaire og Rousseau på linje med engelskmannen John Locke hevdet at alle mennesker hadde fundamentale rettigheter. De frihets og likhetsidealene som fulgte i kjølevannet av dette gjorde seg tydelige gjennom både den amerikanske og den franske revolusjon. Disse hendelsene fulgte Immanuel Kant med den største spenning. Og han skal selv ha uttrykt at han knapt kunne vente på å få de ferskeste nyhetene fra frontene. Selv var han så fasinert av Rousseaus tanker at hans rutiner som til vanlig var så presise at folk i Køningsberg nærmest kunne stille klokken etter han helt opphørte da han for første gang leste Rousseaus Émile.

Allikevel er det et annet verk som ser ut til å ha hatt den største påvirkningskraften på Kant. Møtet med David Humes bok Inquiry concerning human understanding ble så sterkt at Kant skal ha beskrevet opplevelsen som og ha blitt vekket fra sin dogmatiske slumring. Kant hadde jo på linje med de fleste andre i sin samtid blitt overveldet av Newton og det han hadde kommet frem til. Og så på disse teoriene som ufeilbarlige.. Men Hume fremla hypoteser som satte spørsmålstegn ved hele den empiriske forskningsmetoden. Dette var jo metoden som lå til grunn for alt det man tok for sikkert. Hvis David Hume hadde rett kunne man ikke lenger si sikkert at man i naturen hadde funnet ubrytelige lover. Da kunne disse lovene opphøre allerede neste gang de ble de ble satt på prøve. Hume mente at man på ingen måte kunne vite sikkert at fremtiden lignet fortiden. For med sin ultraempiristiske holdning påsto han at den eneste sikre viten vi kan ha er om det vi har erfart. Og det vi har erfart tilhører jo allerede fortiden. Humes skeptisisme gikk enda lenger i det han satte spørsmålstegn ved om menneskets i det hele tatt har evnen til å oppfatte verden slik den egentlig er.

Denne skeptisismen kunne ikke Kant gå god for. Allikevel var det elementer i den han var nødt til å godkjenne. Men i motsetning til Hume mente Kant at det er finnes ting vi kan hevde med sikkerhet. Og at det finnes visse sannheter som kan påvises uten at de først må erfares.

Derfor delte han alt mennesket har og kan tilegne seg av kunnskap og ideer i to kategorier. Apriorisk og aposteriorisk kunnskap. Apriorisk kunnskap er den vi kan komme frem til uten erfaring. A priori er latin og betyr det som kom før. Posterior er latin for etterfølgende, dette utrykket benyttet Kant til å betegne den kunnskap vi kun kan få ved hjelp av erfaring og sansing.

Når Kant skriver om den kunnskap vi kan få uten at den må erfares deler han også den i to. Han mener fornuften vår er i stand til å felle både analytiske og syntetiske aprioriske dommer. Den type kunnskap vi kan få via et begrep kaller han for analytisk apriorisk. Dette kan for eksempel være en analytisk påstand som: Alle ungkarer er ugifte. Dette er ikke noe vi trenger å erfare, for å kunne felle en dom om hvorvidt det stemmer eller ikke. Det ligger i begrepet ungkar og være ugift. Det samme gjelder en påstand som alle legemer har utstrekning. Vi trenger jo heller ikke å erfare dette for å si at påstanden er sann. Hvis legemet ikke hadde hatt utstrekning hadde det jo ikke vært et legeme.

Syntetiske utsagn kan ikke lages av aposteriorisk viten. Nettopp fordi alle slike analytiske utsagn må være aprioriske siden sannhetsgehalten i de liggere i begrepet.

Den andre kategorien utsagn Kant lanserer er for både apriorisk og aposteriorisk kunnskap. Kant kaller slike utsagn for syntetiske. Dette er kunnskap som ikke følger begrepenes innhold. Dette gjelder altså alle aposterioriske utsagn. Disse utsagnene må man først erfare før man kan finne ut sikkert om det er hold i de, og det ligger ikke i deres begrep at de er sanne. Dette kan være påstander som: Alle menn over 24 år som bor i Gustav Vigelands vei liker Miles Davis. Eller: Solen er årsaken til at steinen ble varm. Vi kan ikke vite om noe av dette er sant for vi har undersøkt det nøyere. Svarene på disse spørsmålene er ikke gitt, verken i fornuften vår eller i begrepene selv. Slik er det med all aposteriorisk kunnskap.

Aprioriske syntetiske utsagn er all viten som ikke må erfares men heller ikke kan erverves ved hjelp av begrepenes innhold. Innunder denne kategorien nevner Kant blant annet aritmetikk og ulike former for geometri. Dette er kunnskap som i opplysningstiden ble sett på som absolutt. Man hadde en blind tro på at det lå i disse læresetningenes natur at de måtte stemme til en hver tid. Dette var tross alt lang tid før Einsteins og hans relativitetsteori.

Kant så på en setning som ” Den rette linje er den korteste” og ”7+5=12” Som eksempler på slik absolutt viten. I tillegg kommer en rekke utsagn om tid og rom. Som for eksempel: Enhver forandring har en årsak. Eller enhver begivenhet kan plasseres i et bestemt tidspunkt (eller tidsrom)

Begrepene tid og rom er svært viktig i Kants kritikk av den rene fornuft. Mennesket har substans og eksisterer i tid og rom. Derfor må alt vi kan sanse også ha substans og eksistere i tid og rom. Slik polemiserer Kant mot Humes skeptisisme. For mens Hume mener at vi aldri kan vite noe sikkert om fremtiden sier Kant at vi i alle fall kan vite denne ene ting sikkert om fremtiden: Nemlig at alt vi kan komme til å erfare også i fremtiden nødvendigvis vil komme til å eksistere i tid og rom. Hvis noe ikke eksisterer i utstrekning eller i et tidsrom vil det jo ikke la seg gjøre for et menneske og erfare det. Et eksempel på dette ville være hvis jeg akkurat har kjøpt en bil over internett og selgeren på spørsmål om hvor bilen befant seg svarte meg at den ikke var på noe spesielt sted. Om dette hadde skjedd hadde nok jeg følt meg lurt. For hvis jeg skulle ha nytte av dette kjøretøyet måtte det jo ha substans i rommet.

Men Kant hevder ikke bare at mennesket lever i tid og rom. Han hevder at tid og rom eksisterer i menneskene. Og at hvis det ikke hadde eksistert mennesker som har tid og rom i seg. Ville heller ikke disse faktorene eksistert. Tid og rom fungerer altså og som anskuelsesformer og sammen med de tolv forstandskategoriene (enhet, flerhet, allhet, realitet, negasjon, innskrenking, inherens og subsistens, kausalitet og avhengighet, fellesskap, mulighet, væren og nødvendighet) tolkes sanseinntrykkene vi har inn i en kontekst som gjør det mulig for oss å forstå dem. Hvis vi ikke hadde hatt tid og rom og forstandskategoriene i oss ville alle sanseinntrykkene i den ytre verden gli inn i hverandre, og det ville bli umulig for oss og skille ulike objekter fra hverandre

Når Kant sier at tid og rom og fornuftkategorier eksisterer i menneskenes rasjonale bevissthet er vi inne på et sentralt trekk i det Kant kalte sin kopernikanske revolusjon. Dette handler nettopp om at virkeligheten slik vi opplever den formes i oss. Grunnen til at Kant kalte dette den andre kopernikanske revolusjon var fordi den endrer verdensbilde vekk fra tidens empiriske oppfatning. Før hadde man gått ut i fra at mennesket betraktet verden som tilskuer. Men Kant gjør verden mer individualistisk. Han gjør på en måte mennesket til verdens sentrum.

Hume skrev at vi som mennesker ikke er i stand til å vite noe sikkert om den ytre virkeligheten sånn den egentlig ser ut. Fordi vi kun kan se ting fra vår egen synsvinkel kan vi heller aldri vite sikkert hvordan de egentlig eksisterer mente han. Som et eksempel på dette brukte Hume et bord. Når vi beveger oss nærmere og lenger vekk fra det forandrer måten vi sanser bordet på med øynene seg. Men bordet forandrer seg jo egentlig ikke. Slik blir det umulig for oss å vite hvordan bordet egentlig er, uavhengig av oss. Dette synes Kant blir gal måte å angripe problemet på. Han mener allikevel ikke at Hume tar feil. For han er enig med Hume i at det ikke er mulig å erfare hvordan ting eksisterer i seg selv. Derfor gjør han gjør et skille mellom det han kaller das Ding an sich og das Ding fur mich, tingen i seg selv og tingen for meg. Tingen i seg selv er det umulig å si noe om. Måten man oppfatter egenskapene til et ytre objekt avhenger av subjektets anskuelsesmåte i relasjonen med den gitte gjenstanden, dette er et sanseinntrykk som må skjelnes fra objektet i seg selv. Det vi kan oppfatte er aldri tingen i seg selv. Dermed er det bortkastet tid å spekulere for mye i hvordan objektene egentlig eksisterer på basis av hvordan vi oppfatter de.

Det vi derimot kan gjøre er å erfare hvordan ting som de eksisterer for oss, eller i oss. Tingene i seg selv kan aldri påvirkes av vår sansing. Men vår sansing former hvordan objektene fremtrer og eksisterer for oss. Og ved hjelp av våre anskuelsesformer og fornuftskategorier kan vi erfare de og forstå de.

Derfor mener Kant at fornuften ved å spekulere på spørsmål den ikke har forutsetninger for å kunne svare på setter seg selv i forlegenhet. (Kant 2009 s.130) og at å stille spørsmål om den ytre verden i seg selv eller Gud og skapelse osv. burde overlates til troen. Og står utenfor vitenskapens mulige område. Men at det allikevel for en vitenskapsmann er riktig å gå ut i fra den virkeligheten han oppfatter er riktig.

Når han Kant innfører disse tankene i filosofien om at virkeligheten kun kan forstås som et produkt av vår egen bevissthet i møte med ytre erfaringer. Blir han en brobygger mellom empirismen på den ene siden og rasjonalismen på den andre. Han mener at empiristene har rett i at vi ikke på noen måte kan komme til bevissthet uten og sanse. Men at de tar feil når de sier at det er sansene alene som gir oss kunnskap. Han plasserer seg dermed midt i mellom disse ytterpunktene og sier begge har litt rett.

Som moderne mennesker er vi vant til å ta hensyn til aspekter ved Kants bedømmelse av fornuften og virkeligheten på en måte som før han hadde vært utenkelige. Etter Kant har vi også hatt store vitenskapsmenn som Albert Einstein som har lært oss at selv fysikken er relativ. Og vi er alle kjent med at resultatene i forskning ofte påvirkes av forskeren, enten han ønsker det eller ikke. Selv prøver jeg i møte med andre mennesker å forstå at verden slik jeg oppfatter den ikke nødvendigvis eksisterer på samme måte for dem. En slik måte å forholde seg til andre mennesker tror jeg kan hjelpe oss til å forstå andre bedre og dermed behandle de med den respekten de fortjener uten å overkjøre de med vårt eget verdensbilde. Dette kan sammen med det kategoriske imperativ og humanitetsformuleringen legge til rette for en kantiansk etikk som de fleste burde kunne komme til enighet om kun ved hjelp av fornuften. Som en Rawlsiansk overlappende konsensus uavhengig av livssyn.

 

Kildebruk:

Arne Næss, Filosofiens historie bind 2, Universitetsforlaget 1967.

Helge Svare, I Sokrates Fotspor, Pax forlag 1996.

Immanuel Kant, Kritikk av den rene fornuft 1781-1787, Pax forlag 2009.

Arnfinn Stigen, Tenkningens historie bind 2, Ad Notam Gyldendal 1983.

Advertisements
This entry was posted in Filosofi, samfunn politikk, Uncategorized and tagged , , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s