Hva kan vitenskapen forklare ? Og hvordan ?

Når positivismen dukket opp som vitenskapsfilosofisk system på 1800-tallet var det som en naturlig videreføring av strømninger som hadde sitt opphav i den vitenskapelige utviklingen som hadde tiltatt i Europa siden opplysningstiden startet. Noen vil trekke linjene helt tilbake til renessansen. Naturvitenskapen hadde hatt stor suksess fordi man ved hjelp av empiri hadde kunnet påvise tilsynelatende ufravikelige naturlover og årsakssammenhenger. Fremskrittene hadde gitt mange tro på at vitenskapen før eller senere ville komme til å kunne forklare og bevise alt, bare den fikk nok tid på seg. De siste hundre årene hadde elementære paradigmer skiftet som følge av arbeidet til matematikere og astronomer som Kopernikus, Galileo, Kepler og Newton. Innenfor biologi og fysikk var det samme i ferd med å hende. En av positivismens grunnleggere var franskmannen August Comte, han levde samtidig med Charles Darwin.

August Comte.

August Comte.

Vitenskapens fremskritt hadde ført til en stadig økende mistro til kirkens lære og til metafysikken. “ Metaphysicians in spite of their claims to absolute truth, have never been able to supersede theology… And have proven still more inadequate in practical questions.” (Comte, 1865 s. 10) Positivistene hadde fått sterk tro på at hvis man brukte de samme metodene på samfunnsfag som man med så stor suksess hadde benyttet seg av i naturvitenskapen ville man oppnå like gode forklaringer på sosiale fenomener. I oversettelsen av hovedverket Discours sur l’Esprit positif 1844, A General view of positivism, kan man lese hvor stor Comtes tro var på de naturvitenskapelige metodene : “Positivism has gradually taken possession over the preliminary sciences of physics and biology, and in these the old no longer prevail. All that remained was to complete the range of its influence by including the study of social phenomena.” (Comte, 1865 s. 12)

Comte mente at ved å benytte seg av de samme metodene i samfunnsfagene som man brukte i naturvitenskapen, så kunne man ikke bare styre samfunnsutviklingen, men også forutsi nøyaktig hva som ville skje. Positivistene mente at hvis samfunnsvitenskapen skulle kunne kalles en vitenskap måtte man komme frem til årsaksforklaringer og deterministiske lover som kunne bevises ved hjelp av empiri.  Man trodde at det alle mennesker foretar seg, fullt ut var determinert av biologiske, kulturelle og samfunnsskapte faktorer og kunne forutsees med samme nøyaktighet som man kunne vise til ved at vann koker ved 100 grader. Fordi fysikken var det høyeste idealet til forkjemperne for denne retningen innenfor vitenskapsfilosofien var det kvantitativ metode som ble sett på som den best egnede, fordi den forholdt seg i størst grad til tall og målinger. Noe de så på som mest vitenskapelig.

John Stuart Mill.

August Comte og positivistene skulle komme til å prege det franske synet på vitenskapsfilosofi og samfunnsforskning, derfor blir denne positivismen også kalt fransk positivisme. Men og i Storbritannia ble positivismen rådende: Filosofen John Stuart Mill var enn uttalt positivist og hadde stor innflytelse i den Engelsk-språklige delen av verden. Særlig viktig for positivismens utbredelse var hans bok fra 1843 A system of logics. I 1865 8 år etter Comtes død utga han og boken August Comte and Positivism hvor han argumenterte til støtte for Comte og positivismen.

Logisk positivisme

Ved å implementere naturvitenskapelige idealer på samfunnsvitenskapens studieobjekter trodde man at samfunnsvitenskapen ville kunne forbedre samfunnet på samme måte som vitenskapen hadde gjort på områder som medisin og ingeniørfag. Den logiske positivismen bygget på de samme antagelsene om rasjonalitet og vitenskap. Den oppsto i Wienerkretsen (en gruppe filosofer og vitenskapsmenn i Wien) i mellomkrigstiden. Filosofen og fysikeren Moritz Schlick blir regnet som lederen deres. Gruppen mente metafysikken burde elimineres siden den ikke kunne hjelpe mennesker og komme nærmere sannheten. Og fordi den ikke kunne bevises mente de metafysikk var og ble spekulasjoner og bortkastet tid, det samme gjaldt teologiske forklaringer. Fordi filosofien handler om vitenskapen, eller i alle fall forsøker og utforske de samme feltene som vitenskapen mente de logiske positivistene at filosofi kun var mulig som vitenskapsfilosofi.

Denne vitenskapsfilosofien skulle i stor grad dreie seg om å definere hva som var kognitivt meningsfulle utsagn og hva som var kognitivt meningsløse utsagn. Meningsfulle utsagn var enten analytiske utsagn i logikk. Utsagn der det går frem av utsagnet at det som sies er riktig. (For eksempel. Alle ungkarer er ugifte.) Slike utsagn og analytiske utsagn i matematikk samt syntetiske, verifiserbare utsagn i erfaringsvitenskapene ble sett på som meningsfulle. Den siste kategorien kognitivt meningsfulle utsagn var der det ikke fremgår av utsagnet i seg selv at det er riktig men hvor sannhetsgehalten i det kan etterprøves.

Metafysiske og teologiske utsagn ble sett på som kognitivt meningsløse. Positivister mener heller ikke at normative utsagn kan være sanne. Siden det heller ikke går an å bevises at de er sanne. Derfor ble også normative utsagn sett på som kognitivt meningsløse, sammen med pseudovitenskapelige utsagn, teologiske utsag og metafysiske utsagn. Bare utsagn som kunne verifiseres og falsifiseres mente de logiske positivistene kunne sees på som meningsfulle.

Derfor satte de logiske positivistene et skille mellom utsagn de mente kunne være vitenskapelige og alle andre utsagn og teorier. Bare hvis et utsagn kunne verifiseres, eller falsifiseres, ville en positivist gå med på å kalle de for meningsfullt. En påstand kan allikevel være meningsfull selv om den ikke enda er verifisert, hvis man bare kan gjøre rede for hvordan den kan etterprøves.

Mot slutten av 30-tallet skulle allikevel flere av de i wienerkretsen gå bort ifra tidligere antagelser om at samfunnsvitenskapelige teorier skulle kunne verifiseres på samme måte som man gjorde det i fysikken. Et sosialt fenomen lar seg vanskelig forutse eller forklare på samme måte som en solformørkelse. Både Otto Neurath og Karl Popper hadde vært med i Wienerkretsen, men kritiserte Schlicks syn på 30-tallet. Schlicks kunnskapsteoretiske positivistiske posisjon ble for fundamentalistisk.

Hermeneutisk tradisjon. 

Hermeneutisk vitenskapsfilosofi fra andre halvdel av 1800 tallet blir også kalt antipositivistisk. I den hermeneutiske tradisjonen er den positivistiske naturvitenskapelige grunnposisjonen forkastet. Hermeneutikk kommer fra det greske ordet for forklaringskunst. Og er en metodelære for fortolkning av meningsfulle fenomener. Sentralt i hermeneutikken er at alt må fortolkes utfra et større bilde. Mening, kontekst, handlinger, tradisjoner, argumentasjon, språk etc. er alle faktorer som må tillegges vekt i fortolkningen. I dag brukes hermeneutisk tradisjon i alle kultur-og samfunnsfagene inkludert teologi og juss. I hermeneutisk metode er det også krav til etterprøvbarhet, men i denne tradisjonen skjer det ved krav til dokumentasjon og fagfellekontroll. Når samfunnsforskere eller historikere for eksempel studerer en tekst gjøres dette via en strategi som kalles den hermeneutiske sirkel. Dette er kanskje det viktigste begrepet innenfor hermeneutikken. Begrepet viser til at forskeren forholder seg hermeneutisk fortolkende i en konstant bevegelse mellom forståelse, kontekst, sammenheng, mening og tekstens enkeltdeler mot hele teksten, alt må tas stilling til og vurderes for at det man kommer frem til en god tolkning.  En teolog som skal tolke et utdrag av Johannesevangeliet kan heller ikke kun fokusere på det aktuelle verset for å danne seg forståelse. Hun må lese teksten utfra sammenhengen den står skrevet i og studere hvordan de samme ord og uttrykk brukes andre steder i evangeliet og andre steder i bibelen. Samtidig må hun prøve å forstå den historiske konteksten evangeliet ble skrevet i og forsøke å finne ut hva forfatteren av teksten ville fortelle sine samtidige. Dermed må også teologen prøve å ta stilling til hvem evangeliet var ment til. Kanskje til og med prøve å avklare hvem som egentlig skrev evangeliet. På samme måte må historikere og andre innenfor kultur-og samfunnsfag forholde seg til tekster de studerer.

Del , helhet, kulturell forståelse og fortolkning av fortolkninger.

I hermeneutikken legger man vekt på del og helhet. Et eksempel på hvorfor kan være som følgende: Hvis jeg skriver at hermeneutikken står på egne bein. Og noen som ikke kjenner til hermeneutikken kun leser denne setningen men ikke får lese sammenhengen setningen er skrevet i, kan de få helt feil oppfatning av hva jeg hevder hermeneutikken er. Da vil de kanskje kunne tro at hermeneutikken er noe fysisk som har egne bein og stå på. Får vedkommende så lese teksten i sin helhet vil han eller hennes tolkning av setningen derimot forandre seg.

Det sier seg kanskje selv at når man studerer en tekst så er det hva den som skrev teksten mente som burde vektlegges, ikke hvilken mening man selv tillegger teksten. Men så lett er det ikke alltid. Begreper forandrer seg med tiden, om man skal studere en historisk tekst kan man bli nødt til å studere tiden teksten ble skrevet i først for å kunne fortolke teksten i sin historiske kontekst. Det samme gjelder når man forsker på ulike kulturer eller subkulturer som kan ha sine egne sjargonger/uttrykk. Det er lett og havne i den etnosentriske fellen det kan være å lese sin egen kulturelle forståelse inn i en tekst eller et utsagn som egentlig betyr noe helt annet.

Særlig i forskning på tekst og verbale utsagn ligger nøkkelen til en god tolkning i den hermeneutiske sirkel. Men den kan og brukes til å tolke og forstå en aktørs handlinger. Det er to forskjellige retninger innenfor samfunnsvitenskapen når det kommer til synspunkt på i hvilken grad man som samfunnsforsker skal ta i betraktning hva studieobjektet selv måtte si eller mene om seg selv og sin identitet. Noen mener at hva en aktør legger av mening i egen identitet eller handlinger er irrelevant. Mens andre forskere mener en aktørs mening om seg selv eller forståelse av egne handlinger kan være et godt grunnlag å bygge forskningen på. Antony Giddens som tilhører den siste kategorien forskere har sagt at samfunnsvitenskapene slik sett bygger på en dobbel hermeneutikk. Han mener at forskeren på den ene siden ikke kan se bort ifra hva forskningsobjektet måtte mene om seg selv og sine handlinger. Samtidig må forskeren tolke aktørens egne fortolkninger i en bredere samfunnsvitenskapelig kontekst, og ved hjelp av et mer vitenskapelig språk enn aktøren selv kan bruke. Aktørens beskrivelse av seg selv kan være interessant for forskeren, men forskeren trenger ikke å være enig med aktøren i hvordan han selv tolker seg selv og sine handlinger. Dette er aktørens erfaringsnære beskrivelser og uttrykk. Samfunnsforskeren må tolke disse inn i en samfunnsvitenskapelig erfaringsfjern beskrivelse med erfaringsfjerne begreper. Den doble hermeneutikken vil således være forskerens verktøy i samspillet mellom aktøren og de teoretiske begrepene. (Gilje,1993 S.147)

Hans-Georg Gadamer er en de viktigste teoretikerne i hermeneutisk metode. Han beskrev spørsmål/-svar strategien og inspirerte hvordan vi leser fortolkningsfag i dag. I hermeneutikken er det mennesket som et fortolkende vesen som studeres. For å forstå menneskers handlinger eller tekster mente Gadamer det er elementært og forstå hvilke spørsmål de er svar på. Hermeneutisk metode handler om å se delene og helheten i samsvar med hverandre. Det kan sies om hermeneutikken at samfunnsforskeren gjennom den fortolker fortolkningene.

Vitenskap, hva og hvordan ?

Jeg har nå gjort rede for de viktigste elementene i to forskjellige vitenskapsfilosofiske retninger. Positivismen kom som følge av en rekke vitenskapelige framskritt. Man kan si hermeneutikken kom som kritikk av positivismen kan. Men man kan også dra den hermeneutiske fortolkende tradisjon helt tilbake til Aristoteles. Hermeneutisk tradisjon er i dag grunnleggende i alle fortolkende kultur og samfunnsfag. Mens positivismen har blitt gjort narr av og nærmest vært et skjellsord i forskningsmiljøene etter sine storhetstider. I dag slår den oss, eller i alle fall meg som forbausende naiv. Men positivismen har allikevel satt dype spor i forskningen og innenfor deler samfunnsforskningen har flere av metodene positivistene sto for blitt stående, særlig i samfunnsøkonomien har man kunnet følge en mer «naturvitenskaplig forskningsmetode».  De prinsippene om saklighet og etterprøvbarhet som de sto for har også satt dype spor etter seg i forskningen. Om enn på en litt annen måte enn positivistene selv hadde forventet.

 

Advertisements
This entry was posted in Filosofi, Forskning, Teologi and tagged , , , , , , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s