Sekularismen, i Norge og verden.

De fleste stater i verden utøver i dag en variant av sekularisme. I et demokratisk pluralistisk samfunn er dette strengt tatt nødvendig. Men sekularismen praktiseres på ulike måter i forskjellige land. Sekularisme er et begrep som først ble brukt av George Jacob Holyoake på midten av 1800-tallet. Begrepet bygger på det lignende begrepet sekularisering som hadde sitt opphav på 1600-tallet. Men der sekularisering er et deskriptivt begrep som viser til prosessen der religion ser ut til å miste sin betydning for mange og blir mer og mer borte fra offentligheten, så er sekularisme en ideologi som hevder at religiøsitet bør begrenses eller fjernes helt fra offentligheten.

Selv om begrepet sekularisme ikke dukket opp før på 1800-tallet kan man snakke om sekularisme før den tid. Mange av de klassiske teoriene om sekularisering bygget nettopp på hva vi i dag ville kalle en sekularistisk tankegang. Sekulariserings-teoretikere som Comte og Marx og Durkheim var alle ateister som ville rydde religiøsiteten vekk til fordel for sekulærere jordiske institusjoner.

Også mange av de fremstående teoretikerne fra 60- og 70-tallet var pregetav en sekulær tankegang. En av dem var den tidlige Jürgen Habermas. Særlig i den tidlige epoken sto Habermas i tradisjonen etter Max Weber. Han trodde religiøsitet ville forsvinne etter hvert som samfunnet ble mer moderne og rasjonelt. Men i motsetning til Max Weber som hadde et ambivalent forhold til denne utviklingen som han mente ville «låse» menneskene inn i et nærmest kafkask byråkratisk «rasjonalitetens jernbur» med «et samfunn så kaldt som en isende polarnatt». Så var Habermas positiv til religionens svekkede rolle. Den tidlige Habermas mente religion var et fenomen som helt og holdent burde forbeholdes privatsfæren. Derfor var han også mang en medlem av human etisk forbunds favoritt-filosof i mange år. Ikke bare de, men også mange andre fikk seg derfor en stor overraskelse da Habermas snudde etter 9. september 2001 og startet å argumentere for at religiøse aktører kan og bør delta i den offentlige debatten.

Jürgen Habermas

På 50-tallet var Habermas tilknyttet de tyske ny-marxistene Adorno og Horkheimer gjennom Frankfurterskolen. Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd med boken den borgerlige offentlighet som utkom i på norsk i 1962. I verket Theorie des kommunikativen Handelns I og II (teori om kommunikative handlinger) fra 1981 dukket hans teorier om sekularisme opp. Her viser han at han er enig i Webers teorier om kristendommens betydning for utviklingen av det moderne kapitalistiske samfunnet. Og at kristendommen til slutt måtte/må vike plass til fordel for logisk rasjonalisme.

Habermas gir uttrykk for en prosedural tilnærming til sekularismen. I den prosedurale sekularismen hevdes det at staten ikke skal favorisere et spesielt syn « på det gode liv». For Habermas skal statens rolle først og fremst være å legge til rette for en god dialogisk prosess. Slik at man kan komme frem til en formulert enighet om lover og legitim maktbruk. Habermas mener at rutiner for legitim lovgivning bør bygge på en demokratisk fornuft. I 2001 innførte Habermas uttrykket det postsekulære samfunnet i en tale han holdt i Frankfurt. Han har etter det ment at religiøs etikk kan være mer effektiv i å overbevise aktører til å handle moralsk enn all verdens filosofiske og logiske begrunnelse av etikk. Han inviterer derfor religiøse aktører til å delta i den offentlige diskurs. Men når Habermas ønsker religiøse argumenter velkommen til den offentlige debatten er det med et forbehold om at religiøse aktører først oversetter sine argumenter til et vanlig sekulært språk som da også kan forstås av alle de som ikke deler samme trosoppfatninger.

Noen spørsmål reiser seg da. Som hvorvidt det egentlig er mulig å oversette religiøs etikk til et sekulært språk. Han ønsker en herredømmefri dialog. Men hvis religiøse aktører må oversette sine religiøse argumenter til et sekulært språk, vil ikke da den sekulære mot-debattanten ha et retorisk fortrinn. På dette svarer Habermas at også sekulære borgere har et ansvar i å delta i anstrengelsene å oversette religiøse bidrag til et offentlig tilgjengelig språk. Professor i teologi Jan-Olav Henriksen påpeker også at Habermas også har et funksjonalistisk reduksjonistisk syn på religion og gir den rollen som lite annet enn en humanitetens krykke for den som trenger det. Dette har han i tilfelle felles med Marx som mente religion var opium for folket.

Charles Taylor.

Kanadiske Charles Taylor er en av verdens viktigste politiske filosofer og samfunnsforskere. Han har viet mye av sin forskning til multikulturalisme og identitetsforskning. Særlig kjent ble han med boken Sources of the self fra 1985. Etter dette har Taylor skrevet en rekke viktige og omdiskuterte bøker og artikler. Charles Taylor mener det er veldig viktig at staten legger til rette for at ulike kulturer får utfolde seg. Fordi dette er viktig for selvforståelsen til individene i gruppen. Han har tatt til orde for at lovgivning bør tilpasses ulike kulturer i et samfunn slik at de kan utvikle og utfolde seg på en måte som er naturlig for dem. Noen kritikere mener at han dermed går for langt i sin multikulturalistiske ideologi fordi undertrykkende kulturer kan få muligheten til å fortsette med undertrykking av individene i deres grupper. Men Taylor mener det finnes noen mål og goder som er overordnet hva som kan oppfattes som rett. Han mener at et samfunn må bygge på noen allment anerkjente definisjoner om det gode liv, dette er utrykk for en substansiell sekularisme. Sekularismen er for Charles Taylor uunngåelig. Et fritt og demokratisk samfunn er også med nødvendighet assimilerende. Men en stat kan likevel bare være legitim hvis den er til for å beskytte enkeltindividenes trang til å uttrykke seg. Staten er avhengig av å streve mot bestemte idealer som skal være et utrykk for alle borgernes egne prinsipper hvis staten skal sees på som legitim av borgerne selv.

Charles Taylor jobber ut i fra en substansiell tanke om at det finnes en hierarkisk struktur av goder. Der noen goder er så viktige at de bør være mål for staten. Jürgen Habermas følger derimot i tradisjonen etter Max Weber. Han er forkjemper for en liberal prosedural sekularisme hvor det er prosedyren som blir vektleggende i utformingen av den sekulære politikken. Filosofen John Rawls har en alternativ teori.

John Rawls

John Rawls hevder selv at han har et proseduralt syn på sekularismen. Men det er blitt kritisert av både Taylor og Habermas som mener han representerer et substansielt syn. Det viktigste punktet i Rawls teori om sekularisme er at man sammen og i dialog skal komme frem til en overlappende konsensus. Hos Rawls betyr dette at man skal komme frem til enighet om normer og regler som overlapper hverandre hos de ulike omfattende doktrinene(menings/tros-fellesskapene) som finnes i samfunnet. Når disse har fått sin tilslutning oppnår samfunnet stabilitet. Kritikken om hvorvidt han representerer en prosedural eller en substansiell form for sekularisme avviser han og hevder at skillet mellom prosedural og substansiell sekularisme går på at den prosedurale fokuserer på prosedyren som leder til rettferdighet. Mens den substansielle fokuserer på resultatet av prosedyren.

 

 

Sekularisme i praksis.

https://i1.wp.com/nawaat.org/portail/wp-content/uploads/2011/03/libert%C3%A9-laicit%C3%A9-640.jpgFrankrike fører en restriktiv substansiell sekularisme som vanligvis betegnes som laïcité. Dette betyr at de i likhet med Taylor mener det finnes noen goder som hierarkisk troner over andre. Men i motsetning til Taylors liberale fokus på gruppers identitetsfølelse har Frankrike de siste årene gjort seg utmerket med en rekke saker som har fått omtale i internasjonal media som kan tolkes som uttrykk for noe helt annet.

I Frankrike er det en målsetning om at man ønsker å påvirke den offentlige debatten og samfunnet i helhet i sekulær retning. Siden målene er så tydelig satt på forhånd er det lett og plassere Frankrike inn i en substansiell sekularisme. Men dette er selvfølgelig teoretiske idealtyper som bare til en viss grad lar seg overføre til virkeligheten. Deres tilsynelatende strenge krav om å holde religiøse symboler borte fra offentligheten kan også forstås ut fra den tidlige Habermas teorier. Både den tidlige Habermas og den franske staten har uttrykt at de ønsker religiøsitet fortrengt til den private sfæren. I 1989 skapte det stor debatt da tre muslimske jenter ble kastet ut av skolen fordi de nektet å ta av seg hijaben i hva som skulle bli kjent som affaire des foulards. Det ble etter dette bestemt at den typen hodeplagg skulle forbys i franske skoler. Man så på det å gå med sjal som en trass-handling som forherliget fundamentalisme og truet med å stå i veien for den franske assimileringspolitikken. I 2004 ble også alle andre religiøse symboler forbudt i skolen i Frankrike. Krusifikser, Turbaner og kalotter må gjemmes før man kommer inn i skolegården. (Aldridge 2007 S.3.) Dette kan vi forstå i lys av hvordan den tidlige Habermas mente religion ikke hørte til i offentligheten. Loven som kom i 2004 ble av mange sett på som et forsøk på å legitimere motstand mot muslimske symboler. Hvis målet med sekularisme skal være å likebehandle alle religioner så kommer nok Frankrike fortsatt til kort. For selv om landet generelt er restriktivt med å gi støtte til religiøse organisasjoner, så gir man på grunn av historiske interesser langt mer til kirker enn for eksempel til moskeer.

India

Meg og indiske sikher i Rishikesh.

Den indiske sekularismen er en helt annen form for sekularisme enn den franske. De fleste som har reist til India er blitt overveldet av antallet religiøse symboler som er synlig nærmest over alt. Og over den store pluralismen man ser. Verdens største demokrati er preget av majoriteten hinduer, i tillegg til store grupper muslimer, sikher, buddhister og kristne m.fl..

Gandhi som var en av grunnleggerne av den indiske sekularismen var selv sterkt religiøs og uttalte at religion var grunnsteinen til den Indiske staten. Dette er et stort sprang fra den franske sekularismen som er bygd på idealene til de franske opplysningsfilosofene. Indias sekularisme har en kontekstuell tilnærming som hevder universalitet. Den skal likebehandle alle religioner blant annet ved å støtte alle religioner både moralsk og økonomisk. Et eksempel på det siste er hvordan den indiske staten støtter alle muslimer som skal på pilgrimsferd til Mekka med et mindre beløp en gang i livet. I den indiske grunnloven er det lovfestet likhet mellom de forskjellige religiøse gruppene, samtidig som religionene er garantert retten til å styre seg selv. Men på tross av gode intensjoner blir den indiske sekularismen beskylt for å være ufullstendig, og ha et for utydelig skille tydelig nok mellom «kirke og stat».

Den indiske sekularismen er en prosedural sekularisme. Som ikke på noen måte prøver å påvirke i retning av et mer sekulært samfunn. Den legger heller til rette for at alle skal få muligheten til å utøve sin religion. Den skal legge stor vekt på at man kan bli enige. Og at idealet er en prosedyre der alle religioner blir behandlet rettferdig og får komme med innspill om hvordan de må få lov til å handle i sin hverdag. Og at dette må ha innvirkning på lovgivningen. For eksempel har indisk familielovgivning utviklet seg forskjellig for muslimske og hinduistiske familier. Muslimske rettsaker i familierettsstrider kan ta utgangspunkt i setninger fra koranen. Noe som blant annet har medført at muslimske kvinner har færre rettigheter i forhold til skilsmisse enn hindu-kvinner har. Dette til tross for at det strider i mot grunnloven at kvinner og menn skal behandles forskjellig. Vi så at Charles Taylor mener at ulike kulturelle grupper må få støtte til å beholde sin identitet, og at han ble kritisert for dette synet på bakgrunn av at man da samtidig kan rettferdiggjøre undertrykkelse som skjer innenfor en gitt kulturell kontekst. Jeg mener dette er et godt eksempel på at den kritikken kan være berettiget.

Det er og forskjell mellom teori og praksis. Selv om alle skal stille likt i India, føler mange kristne og muslimer og sikher seg undertrykt av den hinduistiske majoriteten. Mange steder har det og kommet til store konfrontasjoner som i flere tilfeller har ført til massakre og massedrap av religiøse minoriteter. Det har heller ikke hjulpet at det høyrepopulistiske hindu-fundamentalistiske Bharatiya Janata party (Bjp) har kommet til makten ved flere tilfeller. Ofte gjennom å øke konfliktnivået mellom majoritetshinduene og minoriteten. Dette har gått aller hardest ut over muslimene, som har blitt utsatt for flere massakre. Etter togbrannen i Gurjat i 2002 der 58 hindupilgrimmer mistet livet er det anslått av Amnesty internasjonal at mellom 2000 og 2500 personer ble drept. Majoriteten av disse var muslimer. Toget hadde tatt fyr pga. tekniske feil. Men ryktene spredde seg raskt i delstaten om at brannen skyltes en muslimsk terroraksjon. Det er dokumentert at hindu-høyresidens mobber som etter dette gikk rundt og drepte og voldtok muslimer i Gurjat var støttet både av politiet og av ledende politikere fra Bjp. På samme måte var det Bjp som oppfordret til å rive den flere hundre år gamle moskeen i Ayodhya for og bygge et hindu-tempel på samme sted. Angivelig fordi moskeen sto på fødestedet til den hinduistiske guden Rama. Når moskeen ble angrepet og rasert ble 13 muslimer drept med øks. Politiet sto å så på men grep ikke inn. Bjp har sittet med makten 3 ganger. Senest i 2004.

Det ser ut som om dialog mellom ulike grupper er en bærebjelken i den indiske pluralismen. I så fall er dette et tegn på at India fører en liberal prosedural sekularisme. Men i noen situasjoner blir det hevdet som av den indiske teoretikeren Chatterjeeat at et postkolonialt samfunn som India må få lov til å være et annerledes demokrati uten og angi grunner for hvorfor. (Dette gjelder blant annet kastesystemet som til tross for at det offisielt er forbudt fortsatt praktiseres.) Da bryter i alle fall den indiske prosedurale sekularismen mot Habermas liberale prinsipper.

Norge

Frankrike og Indian kan sees på som to motpoler i deres måte å praktisere sekularisme på. Når jeg nå skal presentere Norge. Så vil det bli klart at den norske sekularismen legger seg et sted mellom disse to landene. I Norge skal alle religioner behandles likt blant annet ut ifra et prinsipp om at de får økonomisk støtte regnet ut ifra hvor mange medlemmer de har. Allikevel er fortsatt Norge et av de få landene i verden som ikke har et offisielt skille mellom stat og kirke, men fortsatt har en statskirke. (Selv om dette systemet kan være i ferd med å avvikles.) Dette gjør at mange føler at Norge fortsatt favoriserer et trossamfunn ovenfor andre.

Hareide tok i bruk Immanuel Kants humanitetsformulering for å forklare det kristne nestekjærlighetsprinsippet.

Det ser ut til at religion er tydeligere fremme i media og offentlig debatt enn for noen år siden. Dette stemmer over ens med Habermas postsekulære teori. Nordmenn er generelt positive til at religiøse ledere deltar i mediedebatter. Selv om vi ser religiøse partier (først og fremst Krf) og religiøse ledere kommentere og diskutere saker i offentligheten, er dette svært sjelden gjennom et religiøst språk sekulære ikke kan forstå. Vi hører for eksempel ikke leder av Krf, Knut Arild Hareide si at Norge bør bidra med bistand i utviklingsland fordi det står i det nye testamentet at Jesus sa vi skulle hjelpe våre neste. Et godt eksempel på dette er fra landsmøtetalen Hareide holdt i 2011. Som vi skal se bruker han et språk med referanser til sitt religiøse livssyn men han oversetter innholdet til et sekulært språk som alle kan forstå uavhengig av religion og livssyn. Hareide : «Det kristendemokratiske menneskesynet gir alle mennesker uendelig verdi. Et hvert menneske er et mål i seg selv og kan ikke brukes som middel for andre.» (www.krf.no ) Her gjør Hareide bruk av Kants sekulære humanitetsformulering for at alle skal forstå det kristne nestekjærlighetsprinsippet som han selv hevder han er forkjemper for. Dette tjener til den typen kommunikasjon som vi har sett at den sene Jürgen Habermas oppfordre til etter at han lanserte sin postsekularisme teori. Dialog er generelt viktig i den norske sekularismen. I den store internasjonale undersøkelsen om religion som ble gjennomført i 2008 (The international social survey programme) kom det også tydelig frem at nordmenn ønsker at det skal føres en politikk som sikrer mangfold, og religionenes mulighet til å bli akseptert i viktige diskurser. Her skiller vi oss med en prosedural sekularisme klart fra Frankrike som vi så ønsket å fortrenge religiøsitet inn i privatsfæren. Og som ønsker og aktivt påvirke samfunnet i sekulær retning. I samme undersøkelse ser det ut til at nordmenn synes statens oppgave bør være å legge til rette for individuell frihet og samtidig skille mellom religion og offentlighet uten å eliminere religionen fra det offentlige rom.

Selv om det fra den populistiske delen av høyresiden i norsk politikk i de senere årene er blitt mer og mer vanlig å ytre at man vil begrense særlig muslimers mulighet til å praktisere sin religion. Vil nordmenn flest at alle religioner skal behandles likt i henhold til loven. Slik har det ikke alltid vært. Jøder hadde i følge grunnloven ikke tilgang til riket før 1851. Og den katolske jesuittordenen fikk ikke lovlig adgang til Norge før i 1956.

I India er det vanlig å sende barna på religiøse skole. I likhet med i Frankrike er skolevesenet i Norge sett på som en viktig integreringsarena, dog på en annen måte. Der man i Frankrike forventer at elever opptrer likt og ikke som religiøse individer fra forskjellige grupper, så er idealet i det norske skolesystemet at man skal kunne møtes som representanter fra forskjellige kulturer og samfunnslag og sammen kunne bli enige om normer om respekt og likeverd ved å lære av og om hverandre. Dette kan vi forstå ut fra John Rawls teori om at man kommer frem til en felles konsensus. Norge har de siste årene blitt et land med en langt større pluralisme enn de fleste hadde forestilt seg. Den franske skolepolitikken fordrer assimilering mens den norske prøver å oppnå integrering. Det er selvfølgelig masse mer som kunne vært sagt om dette både til støtte for det norske skolesystemet og i kritikk til det. Men det får bli ved en senere anledning.

Jeg har nå vist at sekularisme er en ideologi som kan bygges på ulike teorier og som ligger til grunn for uensartete politiske doktriner forskjellige steder i verden. Sekularisme er en liberal ideologi som bygger på et ideal om et egalitært rettferdighetsprinsipp. Men hva som er rettferdighet avhenger av måten man definerer rettferdighet og likhet på. Derfor har man også fått svært ulike former for sekularisme. Samt ulike teorier om sekularisme. Frankrike var sentrum i opplysningstidens Europa, med opplysningsfilosofer som Voltaire og Rousseau. Samtidig har det foregått en historisk maktkamp mellom den franske republikken og den katolske kirken. I India har man hatt religiøs pluralisme i en eller annen form i flere tusen år og man har måttet prøve å finne en måte å leve sammen på. Samtidig er det kolossale landet en tidligere koloni som lenge var styrt fra andre siden av verden. Dette har gjort at de kanskje ikke helt har funnet sin ideale form enda. Norge har opp til nylig vært et relativt monokulturelt land. Og er kanskje det mest egalitære landet som noen gang har eksistert. Det norske sosialdemokratiet er bygd på likhetsidealer og en protestantisk arbeidsetikk. Tre land med svært forskjellige historier og kontekster, vil med nødvendighet måtte praktisere ulike former for sekularisme. Vi ser at ulike teorier om sekularisme er idealtyper. Som kan brukes til inspirasjon og som forklaringsmodeller for visse deler av sekularismen i praksis. Men at ingen teorier vil kunne overlappe et lands politiske virkelighet helt og holdent. De fleste vil i dag være enige i at et visst skille mellom kirke og stat er nødvendig. Siden de færreste ønsker å bo i et teokrati, når disse sjelden er særlig vellykkede. I en demokratisk stat er dialog og forståelse for hverandres ulikheter fundamentalt.

Kilder

Bangstad Sindre, Sekularismens Ansikter (2009), Universitetsforlaget, Oslo

Aldridge Alan, Religion in the contemporary world (2007), Polity Press, Cambridge

Jacobsen Knut, Verdensreligioner i Norge (2005), Universitetsforlaget, Oslo

Woodhead Linda, Kawanami Hiroko, Partridge Cristopher, Religion in the modern world – Traditions and transformations, 2. Utgave (2009), Routledge, Oxon

Botvar Pål Ketil, Ulla Schmidt, Religion i dagens Norge, mellom sekularisering og sakralisering(2010), Universitetsforlaget, Oslo

Habermas Jürgen, Ratzinger Joseph,  Sekulariseringens etikk (2008), St. Olavs forlag, Oslo

Jürgen Habermas, Brieskorn Norbert, Reder Michael, Ricken Friedo, Schmidt Josef, An awareness of what is missing – Faith and reason in a post-secular age(2008), Suhrkamp Verlag Frankfurt am Main, Engelsk utgave, Polity Press, Cambridge (2010)

http://www.krf.no/ikbViewer/page/krf/artikkel/landsmoetet?p_document_id=50751 1.12.2010

http://www.fritanke.no/REPORTASJE/2006/Hva_er_det_som_gar_av_Habermas/   18.4.2010

Advertisements
This entry was posted in Filosofi, Forskning, Innvandring, Religion, samfunn politikk, Teologi and tagged , , , , , , , , , , , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s