Et lite blikk på religionssosiologisk metode.

De fleste sosiologer ser i dag på religion som et menneskeskapt fenomen, og forskningen går i stor grad ut på å fastsette hva som fører til religiøs oppblomstring, ut i fra psykologiske og samfunnsmessige faktorer.

Utrykket metodologisk ateisme er et uttrykk som går tilbake til en kjent tekst om sosiologi og religiøs tro som Peter L. Berger skrev. Denne omhandler at en sosiolog ikke skal ta stilling til religiøse sannheter når han eller hun forsker på religion. Forskeren må behandle faget som et deskriptivt vitenskapelig fag uten å ta stilling til de ontologiske forklaringer religionen gir.

For mange religiøse kan det føles galt og legge sin religiøsitet til side for nøytral forskning. Men slik trenger det ikke å være. Selv om man finner ut hvordan et fenomen har oppstått, trenger ikke dermed det fenomenet gir uttrykk for å være usant.

Selv om forskeren jobber metodologisk ateistisk. Trenger ikke det og bety at han behandler temaet på en objektiv og nøytral måte. Når sosiologien oppsto var det med naturvitenskapen som forbilde. Tidens vitenskapsoptimistiske ånd gjorde at de første religionssosiologiske forskere trodde at fenomenet religiøsitet ville kunne forklares empirisk på linje med fysikk og biologi. Mange trodde og at religiøsiteten var et fenomen som ville dø ut av seg selv. Store tenkere som Hume,  Marx,  Durkheim og  Freud hadde alle sine teorier på hvordan og hvorfor religion hadde oppstått som sosial konstruksjon.

På 60 og 70 tallet kom i midlertidig kritikken til vitenskapsoptimismen som hadde rådet siden opplysningstiden. Man pekte da på at all vitenskap fortolkes og påvirkes av forskeren. I tillegg kom teorier sterkere på banen om at mennesket er kreativt og kan sette sine egne mål, og ikke kun følger mekaniske lover.

Noen former for sosiologi er lettere å kombinere med religiøs tro enn andre. For eksempel tar ofte hermeneutisk sosiologi hensyn til den livsverden menneskene lever i.  Men det er ikke bare hvilken form for sosiologi som praktiseres som styrer i hvor stor grad religionssosiologien vil kollidere med den religiøse troen. En kristen med en sterkt biblistisk tro vil ofte ha vanskeligere med å forholde seg til et sosiologisk synspunkt på religion enn en kristen som praktiserer en mer historiskkritisk lesning av bibelen.

Teologen John Milbank hevder at kristendom og samfunnsvitenskap bør være helt uavhengige av hverandre, og at teologer bør hevde at kristendommen alltid har de beste svarene, og slutte å bruke sosiologi og samfunnsvitenskap i teologien.  Den katolske sosiologen Kieran Flangan åpner for en re-sakralisering fordi sekulariseringen har hatt fått en mye mindre posisjon enn man trodde den skulle få. I tillegg tar en rekke moderne sosiologer opp temaer som identitet og moral. James Beckford mener Flangan overdriver bildet, til tross for en moderne fasinasjon for tro og spiritualitet. Og til tross for at flere store samfunnsfilosofer nå diskuterer både filosofi, sosiologi, politikk og etikk.

Et interessant fenomen er at sosiologien i større og større grad er tatt i bruk av kirken selv, og at man ved hjelp av metodologisk ateisme har oppnådd kirkekritikk men også har kunnet øke respekten for kirken.

På spørsmålet om en religionsforsker selv er oppfatingen delt. Man vet jo mye om egen religion og slipper dermed å gjøre elementære feil, og man har ofte kontakter og tillit dersom man selv tilhører en religion. Den berømte religionsforskeren Mircea Elliade hevdet at religionens essens ikke kunne gripes uten at man selv var religiøs. Desuten kan det hevdes at også mangel på tro er en form for tro.

Det store motargumentet at religiøse forskere ikke vil ha tilstrekkelig distanse til å gi et godt faglig bilde av egen religion.

Ingen av synspunktene er helt gale. En religionsforsker som er religiøs kan være veldig god, akkurat som en forsker uten noen religiøs tro kan være veldig dyktig. Selvfølgelig er det innenfor en samfunnsvitenskapelig kontekst viktig for en religiøs forsker og holde en kritisk distanse til sin tro i forskningsarbeidet. Men jeg tror ikke det er noe større problem for en moderne kristen forsker enn det er for en ateistisk forsker å holde sine normative holdninger utenfor forskningen. Ateismen legger på mange måter like sterke føringer som religiøs tro. Derfor kan det og hevdes at begrepet metodologisk ateisme er utgått på dato. Ateisme er på ingen måte et ord som gjenspeiler den objektivitet en forsker bør ha i studie av en religion eller et religiøst fenomen. Habermas overasket mange da han startet å snakke om tiden vi lever i som post-sekulær.

I den post-moderne verden der synet på religion allerede er drastisk forandret fra hvordan det var for bare noen år siden er begrepet metodologisk agnostisisme et langt bedre begrep. Det beskriver bedre forskningsmetoden i et religionsosiologisk studie som en studie av et empirisk fenomen og ikke som en studie av sannhetsgehalten innenfor en religions tro og ontologi.

Sosiologien kan hjelpe religiøse til å bedre forstå sin egen religion, og til og i større grad være i stand til å se kritisk på fenomener innenfor egen tro. Innenfor kristendommen, der de fleste troende ikke mener Gud selv skrev bibelen vil samfunnsvitenskapelige metoder til og med kunne være til hjelp for lesningen av bibelen. En kontekstuell makrokvalitativ historisk studie kan f.eks gjøre vanskelige tekster som det bibelen sier om homofili og om kvinner rett til å snakke i forsamlinger lettere å forstå for en moderne leser. Fordi en slik studie kan fremvise generelle holdninger til homofile og kvinner innenfor den historiske konteksten tekstene ble skrevet i.

En slik bruk av makrohistoriske studier vil være mye vanskeligere å gå med på innenfor Islam. Det har historisk sett vært lite interesse for religionssosiologi innenfor Islam. Jeg tror en stor del av grunnen til dette er muslimenes tro på Koranens preeksistens med Gud som forfatter.

Advertisements
Posted in Forskning, Litteratur, Religion, samfunn politikk | Tagged , , , , , , | Leave a comment

Woody Allen ( and his new orleans jazz band )

Mandag var jeg så heldig at jeg fikk se Woody Allen og hans new orleans jazz band da de fylte opp Oslo konserthus for å spre sitt budskap av glad jazz. Noe de gjorde en og en halv times tid. Woody Allen er en av mine absolutte favoritter, både som regissør og som komiker. Og han er etter min mening en av de viktigste intellektuelle i den vestlige underholdningsbransjen. Det var derfor morsomt og se og høre han live.

De fleste av de som hadde møtt opp var nok heller ikke hovedsakelig fan hans musikalske kvaliteter. Selv om han absolutt ikke skal undervurderes som musiker heller. Allen hadde flere gode solopartier, men noen ganger kunne det høres noe spett ut i forhold til de øvrige musikerne i bandet. Som holder et helt annet musikals nivå enn han gjør. Men som nok heller aldri kunne fylt opp konserthuset uten hans navn.

Publikum var hovedsakelig godt voksent og gjennomsnittsalderen vil jeg anslå lå rundt 60 år. Noe som ikke var så rart heller da billettprisen lå på godt over 800 kroner. Da hjelper det og ha hatt noen decennium og legge opp penger på. Jeg fant heldigvis en måte og unngå denne prisen på. Noe som var heldig da det ville vært noe uheldig å bruke 15 prosent av studielånet på en konsert.

Allikevel vil jeg påstå at alle som var til stede følte det var vell verdt det. New Orleans jazzen har en egen evne til å sette folk i et muntert humør. Og slik er Woody Allen en god ambassadør for en musikkform som ikke er mye i vinden for tiden, men som allikevel er så udødelig som den kan bli. Og siden det tross alt er denne musikken han ofte bruker i sine filmer, føltes konserten som en forlengelse av hans kunstneriske univers, derfor tror jeg alle som var møtt opp synes det var like relevant og se Woody som musiker, selv om de først og fremst kjente han som regissør av filmer som Manhattan, Annie Hall, Zellieg og Match point.

Neste gang han er her håper jeg det blir for å holde et foredrag, men inn til videre kan vi glede oss til hans nye film Midnight in Paris som har premiere som åpningsfilm for filmfestivalen i Cannes ellevte mai i år.

Posted in Musikk kunst og design. | Tagged , , , , , , | Leave a comment

Lambda.

Nok en gang ser det ut til at det spøker for et nytt signalbygg i Oslo. Etter en flere års prosess med en stor og prestisjefull arkitektkonkurranse der et verdig prosjekt ble utnevnt som vinner. Det spanske arkitektkontoret Herreros Arquitectos bygg Lambda er et vakkert bygg som burde realiseres. Edvard Munch er en kunstner med så stor betydning både nasjonalt og internasjonalt at det er på høy tid å slutte å stue bort kunsten hans på Tøyen.

Etter min mening mister Oslo kommune sin troverdighet når man stadig vekk lyser ut nye konkurranser som senere skrinlegges av politikerne. Man risikerer at arkitekter etter hvert vil unngå slike konkurranser i Norge.

Paulsenkaia i Bjørvika er et perfekt sted for et nytt museum. Museet vil ha en fantastisk utsikt over fjorden. Lambda vil gjøre denne delen av Oslo enda mer levende. Operaen er flott, og med det nye biblioteket og et nytt Munch-museum vil bydelen bli et kulturelt sentrum. For turister er området lett tilgjengelig og den sentrale tomten gjør at museet og vil være midt i smørøyet for alle Oslo-byggere.

Det planlagte Munchmuseet «Lambda» av Herreros Arquitectos.

Posted in Arkitektur, Musikk kunst og design., samfunn politikk | Tagged , , , , , , , , , | Leave a comment

En kassadames betroelser.

Jobbintervjusituasjon: Hvorfor ønsker du denne jobben? Fordi jeg alltid har ønsket å være en kassadame !

Lørdag leste jeg boken en kassadames betroelser. Boken er skrevet av franske Anna Sam, som jobbet i kassen på et supermarked i 8 år. Først fordi hun trengte en måte å finansiere sine litteraturstudier på, så fordi det ikke var så lett og finne en relatert jobb etter fullført mastergrad. Hun forteller om livet som kassadame ( eller kassavertinne som de kaller det for å gjøre yrket mer attraktivt), og om hvordan hun stadig blir oversett og utnyttet av både kunder og ledelse. Kunder med barn peker på henne og sier høylytt til sine små. “Du må gjøre det bra på skolen så du ikke ender opp som hun der” . Men stort sett overser de henne totalt og svarer hverken på god-dag eller ha-en-fin-dag. Ofte er de kranglete og nedsettende.

Arbeidskraften hennes er helt fremmedgjort, og utnyttingsforholdet er så sterkt at hun må ringe til sjefen for å spørre om tillatelse for å gå på do. Hun får 3 minutter pause per time, så når hun jobber 8 timer får hun pause i 24 minutter.

Hun forteller om ulike vanlige og uvanlige hendelser, og gjør det på en ofte veldig humoristisk måte. Man ler og skammer seg over menneskeheten mens man leser boken. Samtidig lurer man på hvem disse idiotene som behandler andre mennesker så dårlig egentlig er. Og med hvilken rett de mener de kan gjøre det. Man skal aldri skue hunden på hårene og det er ulike grunner til at noen har en slik jobb. Noen må jo også ha de hvis julene i samfunnet skal gå rundt.

Jeg lot meg kanskje engasjere ekstra mye av boken fordi jeg selv har jobbet i butikk. Både for å finansiere studier (det gjør jeg også nå) og tidligere for å spare penger til å reise rundt i verden. Og jeg har flere ganger opplevd kunder like de hun beskriver. Man spør seg selv, “Er det ikke vanlig høflighet og si hei og ha det, eller i alle fall svare når noen sier det til deg ? Og hvor frekk er du ikke når du insisterer på å snakke i mobiltelefon mens du står foran den som ekspederer deg og mener at dette mennesket skal stå der og vente på at du gjør deg ferdig.” Men den ansatte må bare stå å smile. Forteller hun/han kunden hva du mener om slik oppførsel er det vedkommende selv som får problemer.

Flere ganger har jeg også opplevd at kunders nedlatenhet til butikkjobber skinte igjennom bevisst og ubevisst. Noen ganger skjedde det til og med uten at jeg tror det egentlig var meningen. Jeg hadde en gang en fransk kunde på besøk i fotobutikken jeg jobbet i da som var på besøk hos sin datter i Norge. Hun snakket ikke engelsk men jeg fikk uansett ekspedert henne med hjelp av den begrensede fransken jeg behersker. Da neste kunde kom frem til kassen sa han noe som nok skulle være ment å være et komplement men som kom ut helt feil og ikke ble oppfattet særlig hyggelig. “Oi du kan snakket Fransk; det forventer man ikke av noen som jobber i butikk. ”

Jeg har aldri sittet i kassen på et supermarked og kan bare tenke meg hvor hektisk og slitsomt det må være. Etter at jeg leste boken har jeg tenkt ekstra nøye gjennom hvordan jeg selv oppfører meg når jeg handler. Jeg passer på å si hei og ha det. I tillegg skal jeg koste på meg et smil og hvis det ser ut som kassavertinnen/verten har tid til det skal jeg til og med koste på meg et hvordan står det til.

Posted in Litteratur, samfunn politikk | Tagged , , , , , , , , , | Leave a comment

LULU

I går så jeg Den Norske Operas store produksjon Lulu.

Det var forfriskende og morsomt å se et så utradisjonelt stykke. Det foregår til en hver tid, høyt og lavt ting over hele scenen. Så det er umulig å få med seg alt. I alle fall for oss som ikke er flytende i tysk og derfor vil holde et halvt øye på teksten samtidig. Men dette fører også til at stykket blir svært underholdende og spennende. Det er aldri et kjedelig øyeblikk. De har virkelig utnyttet scenens potensialer til det maksimale. Noen vil sikkert hevde at det blir litt for mye av det gode.

Hovedkarakteren Lulu er en hyperseksuell “femme fatale” karakter som (mis)bruker de mennene og kvinnene hun møter. Ingen klarer å motstå henne, men død og fordervelse følger med. På scenen symboliseres dette med en gjeng spøkelses-klovner som sjelden er ute av syne. I tillegg dukker djevelen opp når han får sjansen.  Forestillingen varer i fire voldsomme timer. Musikken er intens, men ikke spesielt melodiøs. Operaen er som tidligere nevnt skrevet på tysk og hovedrolleinnhaverne spiller og synger imponerende godt.

Stykket befinner seg et sted mellom drama og skrekk sjangeren, og alle som kunne tenke seg en annerledes opplevelse oppfordres til å gå og se det.

Posted in Musikk kunst og design. | Tagged , , , , , , | Leave a comment

Dommedagskrigen, Brasil anno 1893.

Nobelprisvinner Mario Vargas Llosa har skrevet en murstein av en bok om en underlig og forskrekkelig hendelse i Brasils historie. Den profetlignende figuren Antônio Conselheiro, Rådgiveren Antonio. Gikk rundt på slettene i Brasils stat Bahia og forkynte omvendelse blandt de fattige. Han opparbeidet seg en større og større tilhengerskare mens han bygget kirker og pusset opp gravplasser. I 1877 rammet en stor sultkatastrofe Brasil, som følge av en langvarig tørkeperiode. Rådgiveren og hans hjelpere gjorde hva de kunne for de trengene og fikk slik enda flere tilhengere.

I 1893 slo “rådgiveren” og tilhengerne hans seg ned og grunnla byen Canudos. Siden de var religiøse fundamentalister var byen grunnlagt på likhetsidealer og drevet nærmest som et sosialistisk kooperativ. Gambling og rus ble gjort forbudt. De så på republikken som en fare mot de katolske idealene og mot kristendommen, fordi republikken representerte sekulære verdier. Derfor forbød de og bruk av republikkens penger og sivilt ekteskap i Canudos. Likhetsidealene førte til at ingen sultet, og derfor kom flere og flere til byen. Landløse, slaver og urbefolkning strømmet til byen og etterhvert var de oppe i 30.000 innbyggere.

Dette førte til klager fra de mektige jordeierne som mistet arbeidskraft. Og staten ble bedt om å gripe inn. Republikken sendte derfor militæret for å få slutt på de religiøse fundamentalistene. Denne hæren ble nærmest mirakuløst nedkjempet, det ble også neste arme og neste arme. Fjerde gangen sendte republikken en betydelig større arme. Mens militæret angrep brukte rådgiveren tiden til å be og faste. Dette gjorde at han antageligvis pådro seg dysenteri og døde mens byen ble beleiret. Noe som symboliserte starten på slutten for Canudos.

Det eneste kjente bildet av "rådgiveren". Tatt etter hans død.

Hæren på sin side viste ingen nåde, og slaget utviklet seg til å bli den største massakren i Brasils historie. Det var kun 400 overlevende i Canudos. Store overgrep ble utført på sivilbefolkningen. Halshugging av alle menn og voldtekter av kvinnene. De vakreste kvinnene ble sendt i fangenskap til bordeller i Salvador. Til sammen er det anslått at mellom femten og trettitusen mennesker mistet livet krigen i Canudos.

Mario Vargas Llosa har skrevet en fengslende bok basert på hendelsen, der vi får følge alle sider og perspektiver. Fra de religiøse fundamentalistene som startet gruppen til de fattige som følger etter,  politikere , landeiere og de militære som får oppgaven og rydde opp. Dommedagskrigen er en interessant bok som anbefales for alle som er interessert i Latin-Amerikansk historie, sosiologi og maktstrukturer. Den gir gode eksempler og mulighet for innlevelse i alle de klassiske tre formene for legitim makt, som følger av Max Webers autoritetsteori.

https://i0.wp.com/a1.sphotos.ak.fbcdn.net/photos-ak-snc1/v378/132/66/674395811/n674395811_1559461_235.jpg

Meg og min venninne Ana hos Zappatistaene i Chiapas.

Boken minnet meg om da jeg besøkte Zappatistaene i Chiapas for et par år siden. En annen gruppe i Latin-Amerikansk historie som har startet sine egne samfunn for å verne om sin identitet og rettigheter. Og som også har måttet tåle voldsomme overgrep av militæret. Terrorister for noen kan være frihetskjempere for andre. Derfor er og terrorisme og en så kontroversiell sak, som i mange tilfeller kan være vanskelig å diskutere objektivt. Vold mot sivile er utilgivelig uansett hvilken side man representerer.

Natos luftangrep 1.mars drepte 9 sivile gutter, alle under 12 år, de var ute for å samle ved men lignet på terrorister.

Posted in Litteratur, samfunn politikk | Tagged , , , , , , , , , , , , | Leave a comment

Kan globaliseringen endre forståelsen av medborgerskap?

Begrepet globalisering forstår jeg som et ord som setter lys på den prosessen som startet allerede første halvdel av 1900 tallet men som virkelig startet å akselerere etter den kalde krigen. Varer og tjenester samt forflyttelse av mennesker og informasjon … Continue reading

Gallery | Tagged , , , , , , | Leave a comment