De fleste sosiologer ser i dag på religion som et menneskeskapt fenomen, og forskningen går i stor grad ut på å fastsette hva som fører til religiøs oppblomstring, ut i fra psykologiske og samfunnsmessige faktorer.
Utrykket metodologisk ateisme er et uttrykk som går tilbake til en kjent tekst om sosiologi og religiøs tro som Peter L. Berger skrev. Denne omhandler at en sosiolog ikke skal ta stilling til religiøse sannheter når han eller hun forsker på religion. Forskeren må behandle faget som et deskriptivt vitenskapelig fag uten å ta stilling til de ontologiske forklaringer religionen gir.
For mange religiøse kan det føles galt og legge sin religiøsitet til side for nøytral forskning. Men slik trenger det ikke å være. Selv om man finner ut hvordan et fenomen har oppstått, trenger ikke dermed det fenomenet gir uttrykk for å være usant.
Selv om forskeren jobber metodologisk ateistisk. Trenger ikke det og bety at han behandler temaet på en objektiv og nøytral måte. Når sosiologien oppsto var det med naturvitenskapen som forbilde. Tidens vitenskapsoptimistiske ånd gjorde at de første religionssosiologiske forskere trodde at fenomenet religiøsitet ville kunne forklares empirisk på linje med fysikk og biologi. Mange trodde og at religiøsiteten var et fenomen som ville dø ut av seg selv. Store tenkere som Hume, Marx, Durkheim og Freud hadde alle sine teorier på hvordan og hvorfor religion hadde oppstått som sosial konstruksjon.
På 60 og 70 tallet kom i midlertidig kritikken til vitenskapsoptimismen som hadde rådet siden opplysningstiden. Man pekte da på at all vitenskap fortolkes og påvirkes av forskeren. I tillegg kom teorier sterkere på banen om at mennesket er kreativt og kan sette sine egne mål, og ikke kun følger mekaniske lover.
Noen former for sosiologi er lettere å kombinere med religiøs tro enn andre. For eksempel tar ofte hermeneutisk sosiologi hensyn til den livsverden menneskene lever i. Men det er ikke bare hvilken form for sosiologi som praktiseres som styrer i hvor stor grad religionssosiologien vil kollidere med den religiøse troen. En kristen med en sterkt biblistisk tro vil ofte ha vanskeligere med å forholde seg til et sosiologisk synspunkt på religion enn en kristen som praktiserer en mer historiskkritisk lesning av bibelen.
Teologen John Milbank hevder at kristendom og samfunnsvitenskap bør være helt uavhengige av hverandre, og at teologer bør hevde at kristendommen alltid har de beste svarene, og slutte å bruke sosiologi og samfunnsvitenskap i teologien. Den katolske sosiologen Kieran Flangan åpner for en re-sakralisering fordi sekulariseringen har hatt fått en mye mindre posisjon enn man trodde den skulle få. I tillegg tar en rekke moderne sosiologer opp temaer som identitet og moral. James Beckford mener Flangan overdriver bildet, til tross for en moderne fasinasjon for tro og spiritualitet. Og til tross for at flere store samfunnsfilosofer nå diskuterer både filosofi, sosiologi, politikk og etikk.
Et interessant fenomen er at sosiologien i større og større grad er tatt i bruk av kirken selv, og at man ved hjelp av metodologisk ateisme har oppnådd kirkekritikk men også har kunnet øke respekten for kirken.
På spørsmålet om en religionsforsker selv er oppfatingen delt. Man vet jo mye om egen religion og slipper dermed å gjøre elementære feil, og man har ofte kontakter og tillit dersom man selv tilhører en religion. Den berømte religionsforskeren Mircea Elliade hevdet at religionens essens ikke kunne gripes uten at man selv var religiøs. Desuten kan det hevdes at også mangel på tro er en form for tro.
Det store motargumentet at religiøse forskere ikke vil ha tilstrekkelig distanse til å gi et godt faglig bilde av egen religion.
Ingen av synspunktene er helt gale. En religionsforsker som er religiøs kan være veldig god, akkurat som en forsker uten noen religiøs tro kan være veldig dyktig. Selvfølgelig er det innenfor en samfunnsvitenskapelig kontekst viktig for en religiøs forsker og holde en kritisk distanse til sin tro i forskningsarbeidet. Men jeg tror ikke det er noe større problem for en moderne kristen forsker enn det er for en ateistisk forsker å holde sine normative holdninger utenfor forskningen. Ateismen legger på mange måter like sterke føringer som religiøs tro. Derfor kan det og hevdes at begrepet metodologisk ateisme er utgått på dato. Ateisme er på ingen måte et ord som gjenspeiler den objektivitet en forsker bør ha i studie av en religion eller et religiøst fenomen. Habermas overasket mange da han startet å snakke om tiden vi lever i som post-sekulær.
I den post-moderne verden der synet på religion allerede er drastisk forandret fra hvordan det var for bare noen år siden er begrepet metodologisk agnostisisme et langt bedre begrep. Det beskriver bedre forskningsmetoden i et religionsosiologisk studie som en studie av et empirisk fenomen og ikke som en studie av sannhetsgehalten innenfor en religions tro og ontologi.
Sosiologien kan hjelpe religiøse til å bedre forstå sin egen religion, og til og i større grad være i stand til å se kritisk på fenomener innenfor egen tro. Innenfor kristendommen, der de fleste troende ikke mener Gud selv skrev bibelen vil samfunnsvitenskapelige metoder til og med kunne være til hjelp for lesningen av bibelen. En kontekstuell makrokvalitativ historisk studie kan f.eks gjøre vanskelige tekster som det bibelen sier om homofili og om kvinner rett til å snakke i forsamlinger lettere å forstå for en moderne leser. Fordi en slik studie kan fremvise generelle holdninger til homofile og kvinner innenfor den historiske konteksten tekstene ble skrevet i.
En slik bruk av makrohistoriske studier vil være mye vanskeligere å gå med på innenfor Islam. Det har historisk sett vært lite interesse for religionssosiologi innenfor Islam. Jeg tror en stor del av grunnen til dette er muslimenes tro på Koranens preeksistens med Gud som forfatter.
Schumacher 